Selvtvil er bra!

Jeg har så lenge jeg kan huske vært i tvil om meg selv. På engelsk heter det self-doubt – jeg kaller det selvtvil.

Jeg var aldri den mest selvsikre personen i rommet, den som trodde han kunne oppnå hva som helst i livet, eller kunne tilegne seg en hvilken som helst ferdighet. For meg var det snarere et spørsmål om å ha nok tro på det å starte en prosess, og så ha tilstrekkelig mengde oppmuntring, motivasjon og standhaftighet til å fullføre den. Jeg følte meg da litt fornøyd og stolt av meg selv, men når en ny prosess startet, ville det være det samme om igjen.

Sammenlignet med andre følte jeg meg ofte usikker og hadde mye selvtvil. I hvert fall i visse sammenhenger. Jeg brukte vanligvis å finne en måte å lykkes med det jeg gjorde, men det brakte med seg mye indre stress og angst mens jeg gjorde det.

De fleste vil nok si at denne mangelen på selvtillit er en mangel i mitt liv, en negativ greie. At det potensielt hindrer meg i å nå mine mål, eller å jage etter drømmene mine, siden jeg kanskje mangler troen på at jeg kan nå dem. Eller desto verre, at jeg kanskje må leve med anger etterpå, over tapte muligheter, og med en sørgelig følelse av å ikke ha klart å fullføre mitt potensial.

Disse menneskene har nok rett. Tross alt er selvtillit såpass viktig i livet, ikke sant? Det er ikke bare nyttig, det er nødvendig, vil de fleste av oss mene. Likevel får jeg en følelse av at det motsatte kan være like verdifullt og nyttig i livet. At ja, det å ha selvtvil faktisk kan være en bra ting, og et nyttig verktøy for å oppnå viktige ting i livet, hvis man bare har den rette tankegangen og nok ydmykhet eller selvkritikk til å klare å gjennomføre det.

Ikke overbevist? La meg presentere noen argumenter.

Men først, la meg presisere et viktig aspekt ved selvtvil. Jeg skriver om å tvile på ens egne evner, prestasjoner, ferdigheter, kunnskaper. Det vil si ting som er oppnåelige, som krever læring og øvelse. Så er det det som har å gjøre med «hvem er jeg?», «hva er min verdi?», altså selvfølelse. Det er knyttet til egen verdighet og selvrespekt, det stikker mye dypere, og jeg tror dette er mye viktigere å ha enn den første typen. Man kan score høyt på sistnevnte, men lavt på førstnevnte, og jeg tror jeg er et godt eksempel på dette.

Slik jeg ser det, kan selvtvil bane vei til bedre selvinnsikt, til det å lære av sine feil, og til å være oppmerksom og ydmyk nok til å se hva andre er gode på. Til å bli inspirert og kunne lære av andre mennesker, vel vitende om at hver person har noe å lære bort, uansett den sosiale status, erfaringer eller kvalifikasjoner vedkommende måtte ha. Om du har den rette blandingen av selvrespekt og selvtvil, tror jeg at du kan oppnå like mye som de som er betydelig mer selvsikre enn deg.

Slik tenker jeg:
Jeg antar ikke at jeg vet alt best, eller at jeg har alle ferdighetene jeg trenger for å lykkes. Det ville bare gjort meg arrogant. Nei da. For at jeg skal lære og gjøre fremskritt i livet, tror jeg at det motsatte er sant: Jeg er klar over mine styrker og mangler, jeg prøver å forbedre meg der jeg kan og streber alltid etter noe etter beste evne. Jeg sammenligner meg ikke for mye med andre, men jeg legger merke til hva jeg kan låne av dem, lære av dem. Jeg oppsøker rollemodeller på alle områder av livet mitt, og prøver å komme nærmere det de har oppnådd. Dette fungerer som en inspirasjon for meg, men jeg forventer aldri å nå deres nivå.

Men likevel, i alt dette føler jeg ofte at jeg tviler på meg selv. Jeg føler at jeg ikke nødvendigvis er dårlig, men at jeg kan bli mye bedre. Jeg har en visjon i hodet mitt om hvilket nivå jeg bør være på, og innser at jeg henger så langt etter. Du kan kalle det ambisjon. Eller overdreven selvkritikk. Det er ubehagelig å ha, men jeg føler i det minste at jeg retter på feil underveis. Og gjør fremskritt.

I stedet for å prøve å etterligne de utallige selvtillit-søkende menneskene som tror at det er akkurat dette de trenger for å lykkes i livet, tenker jeg ofte… «hva om jeg tar feil?» «Hva om det jeg gjør akkurat nå er en feil tilnærming, eller at det er en bedre tilnærming der ute, mer egnet for meg?»

Ikke bare tenker jeg på denne måten fra tid til annen, jeg gjør det ganske ofte. I stedet for å la det stoppe meg fra å fullføre oppgaver, hjelper det meg faktisk å finne den best mulige måten å gjøre ting på. Det tar mye tid, mye overveielse, ja, men resultatet tror jeg er mer enn verdt det.

For et par år siden kom jeg over en artikkel på TED: «Selvtvil kan faktisk hjelpe deg med å blomstre – og det hele starter med hvordan du snakker til deg selv» av Rich Karlgaard. Han skriver om såkalte «late-bloomers», altså de som oppnår viktige ting sent i livet, og fordelene og ulempene ved det å ha en tvilende tilnærming til seg selv:

«De fleste av oss tillater alt for mye selvtvil i livene våre. Men for de som presterer sent i livet, kan selvtvil virke som en noe tyngre belastning. Vi starter ofte i et hull ved å undervurdere våre evner og bidrag, noe som påfører mange forskjellige typer smerte, fra panikk til lammelser til å føle oss flau. Men de langsiktige skadene er enda verre. Overlatt til seg selv, kan selvtvil hindre oss i å realisere vårt fulle potensial. Det er den dårlige nyheten. Den gode nyheten er at selvtvil, uansett hvor rart det kan høres ut, faktisk er et hemmelig våpen for å blomstre. Når den brukes på riktig måte, kan den bidra til å bekjempe selvtilfredshet og bedre våre forberedelser og vår ytelse. Den dytter oss frem til å stille spørsmål ved resultater, eksperimentere med nye strategier og være åpne for alternative måter å løse problemer på – taktikker som korrelerer med styrker hos «late-bloomers», som nysgjerrighet og motstandskraft. Men selvtvil er ikke bare en ytelsesforsterker; det er også en oppskrift på å være en klokere leder, lærer, forelder og venn, fordi det å forene seg med det gjør oss mer medfølende, og gir oss større innsikt i oss selv og andre.»

Selvtvil er en oppskrift på å være en klokere leder, lærer, forelder og venn.

Rich Karlgaard

Karlgaard fortsetter med å si at «for å blomstre, må vi lære å ikke frykte selvtvil, men å omfavne det som en naturlig forekommende mulighet for vekst og forbedring.»

Jeg har funnet ut at selvtvil også kan føre til en følelse av undring: om meg selv, om andre, om verden… når alt kommer til alt, når jeg tviler på meg selv hele tiden, er det naturlig for meg å også tvile på andre, eller ting i livet generelt. Jeg tenker at det sannsynligvis er tusenvis av ting vi alle tar for gitt, som kanskje ikke er riktige, men hvis vi aldri stiller spørsmål ved dem, vil vi aldri finne bedre alternativer og dermed vil menneskeheten stå stille. For at vi alle skal gjøre fremskritt, trenger vi kritikere og filosofer, som kontrer disse tingene og stiller noen viktige spørsmål. Takket være dem kan vi alle høste fordelene. Dette er vanskelig å gjøre hvis du lever i en status quo-boble, hvor alle ser ut til å være så selvsikre.

Som du ser, kan du finne mye positivt ved det å leve med selvtvil. Men naturligvis vil du også finne flere ulemper.

Noen av disse er allerede nevnt. Andre, som å streve med å motta ros fra andre, er et annet klassisk problem. Noen kan gi meg skryt for noe jeg har gjort, men jeg vil ofte stille spørsmål ved om det er fortjent eller ikke, eller om personen som sier det er oppriktig. Det er ikke bra å tenke slik, jeg vet det, men det er ikke lett å endre dette tankemønsteret når jeg er så vant til å tvile på meg selv.

Den verste delen av selvtvil er imidlertid at man sannsynligvis aldri vil få de like mye oppmerksomhet, respekt og anerkjennelse som selvsikre mennesker får. Tross alt lever vi i et samfunn der selvsikkerhet er ekstremt verdsatt, og hvis du ikke er det, risikerer du å gå glipp av mange viktige aspekter av livet, som å få lukrative jobbtilbud, få lønnspålegg eller til og med bli hørt og tatt på alvor i en gruppesetting. Det er ikke fordi det er noe galt ved deg, det er bare måten samfunnet fungerer på, i hvert fall i de utallige vestlige landene som er sterkt påvirket av amerikansk kultur.

Jeg har ingen oppskrift på hvordan jeg skal leve livet.

Som du sikkert har skjønt, har jeg ingen oppskrift på hvordan jeg skal leve livet, eller om jeg skal omfavne selvtvil eller selvtillit. Begge tingene har fordeler og ulemper, og hva du velger å gjøre er opp til deg. Imidlertid bør vi alle være forsiktige med å forkaste selvtvil fra livene våre, og tro at det er dårlig for oss, siden det er mange positive ting som også kommer av det.

Jeg for min del ser verdien av å tvile på meg selv fra tid til annen, og har utviklet mine egne tenkestrategier og tankesett som inkorporerer selvtvil. Det er en del av den jeg er. Jeg finner det fordelaktig, og ser ingen grunn til endring, bare fordi de fleste ser ut til å gå i motsatt retning. Kanskje endrer jeg tankegangen min i fremtiden, hvem vet. Enn så lenge, la det være klart:

Selvtvil kan virkelig være en bra ting i livet.

---