Selvmord: se på samfunnet, ikke bare personen

I Norge er det i overkant 600 innbyggere som tar livet sitt. I aldersgruppen 10-19 år er selvmord den hyppigste dødsårsaken. Den gjengse forklaringen på selvmord blir ofte knyttet til depresjon. Men vi glemmer ofte de underliggende beveggrunner som må løftes fram i samtalen om mer bærekraftige tilnærminger til hvordan vi kan forstå og forhindre at flere unge tar sitt eget liv.

Fra et ungdomsperspektiv er det gjerne lettere å beskrive hvordan ungdommer håndterer hverdagene og selve temaet rundt selvmord. Når det gjelder noe så krevende og komplekst som selvmord, er det flere faktorer som spiller inn enn kun depressiv lidelse. En hverdag for ungdommer handler om store forventninger som å prestere best mulig på forskjellige fronter. Dette innebærer å prestere både på skole ved å få de beste karakterene, være best mulig i fritidsaktiviteter, å innfri familiens forventninger og krav, og ikke minst være aktive sosialt og berømte innad i vennekretser.

Vi kan si det slik at det store fokuset på optimalisering av kropp og livet generelt blant ungdommer, fører med seg et helsefarlig stressnivå. Ungdommer blir særlig opphengt i å følge store profiler på sosiale medier som symboliserer idealer knyttet opp til perfeksjon og prestasjoner. Dette fører til at man fort ser opp til forbilder som istedenfor å skape rom og aksept for sårbarhet og det ufullstendige, fører til det motsatte.

Politikere med beslutningsmyndighet og behandlere i psykisk helsevern må virkelig ta et grep. Ungdommer er framtiden. Det er viktig å komme i møte med ungdommer for å lytte og forstå de på deres egne premisser: Hva slags hjelp hjelper? Hva gjør vondt verre? Hva er det i den samfunnsmessige utviklingen som medvirker til å forsterke selvforakt og helseskadelig stress?

En utfordring relatert til selve behandlingen til forebyggingen av selvmordstanker, er at selvmordstanker blir fort kategorisert som depresjon eller at man får en diagnose av behandleren om årsaken til selvmordstanker. Behandlere i psykisk helsevern følger i stor grad en prosess med fokus på standardiserte vurderinger, som ender opp med å behandle en hypotetisk underliggende sykdom, og dermed trer samfunnsmessige forhold i bakgrunnen. Medisinsk behandling er ikke svaret på ungdommens utfordringer i hverdagene og vil trolig bidra til økt misbruk av piller og avhengighet.

Veien videre i det selvmordsforebyggende arbeidet innebærer å tone ned fokuset på medisinsk behandling av en problematikk som i aller høyeste grad berører hvordan vi organiserer samfunnet og hva slags fellesskaper og sosiale arenaer vi er med på å fostre for ungdommer. Den gode forebyggende innsatsen skjer mellom mennesker – i hverdagslivet. Ungdommer trenger trygge og tillitsfulle menneskemøtere, som anerkjenner deres kriser og smerter uten en devaluerede og fordømmende holdning.

Vi trenger menneskemøtere som ser forbi diagnoser og piller som løsningen på et eksistensielt og samfunnsmessig anliggende.

Ungdommer trenger nye fortellinger og visjoner om menneskelivet, som ikke dreier seg om skillet mellom de syke og de friske – og at vår verdi er betinget av vår produksjon og materiell velstand. Men at vår egenverdi er uavhengig av ytelser og prestasjoner.

---