Planet

Selvdød: Dystre tall fra Folkehelseinstituttet

Nyeste tall fra folkehelseinstituttets rapport ‘Dødsårsaker i Norge 2023’ tegner et dystert bilde av nasjonens sjel: I 2023 ble det i Norge registrert 693 selvdød, som er den høyeste selvdødsraten siden 1988. Dette er 70 flere dødsfall for egen hånd enn det forhenværende året.

Og ennå er ikke mørketall tatt med i betraktning.

Om en regner ti etterlatte per selvdød så vil mellom 5000 og 6000 nye mennesker bli berørt i Norge hvert år.

Til tross for at økningen i befolkningsvekst i landet er en faktor som bør tas med i statistikken og en del av forklaringen på de høye dødstallene, er rapporten likevel foruroligende.

Fundamentale spørsmål

Kan en årsak til at selvdødsstatistikken har vært jevnt høyt stabilt, ha å gjøre med at suicidalitet og psykisk sykdom, som depressiv lidelse, kollapser i hverandre? Altså, at dødsønsker blir ensbetydende med hypotetisk psykisk sykdom i klinisk forstand.

Sagt annerledes, må en være ‘psykisk syk’ for å ta sitt eget liv? Og hva betyr egentlig det å være ‘psykisk syk’?

Dette biomedisinske og deterministiske perspektivet kan stikke kjepper i hjulene for å utvikle en særlig sensitivitet overfor mennesker som befinner seg i et dødelig eksistensielt drama, hvor selvutslettelse blir en forlokkende og endelig løsning på livssmerter som legger seg knugende over livet. Det synes åpenbart at i iveren etter å avdekke nevrobiologiske faktorer og markører som årsaker til suicidalitet, ligger det stor fare i å miste blikket for helseskadelige samfunnsmessige utviklingstrekk.

Det er heller ikke en krevende øvelse å innse at suicidforskningen (suicidologi) her til lands i stor utstrekning er stivnet i en steril og kvasivitenskapelig tradisjon, som er rik på rutiner og epistemisk rigiditet, men fattig på refleksjon og epistemisk pluralisme. Det bør dog legges til at det eksisterer kritiske røster som går i bresjen for å utvide dette feltet gjennom å verne om en pluralitet av perspektiver og innfallsvinkler. Disse røstene befinner seg likevel i periferien, som mangler en bredere faglig og politisk anerkjennelse. Sånn sett befinner vi oss i en brytningstid og ruptur, en slags interregnum, for å låne uttrykket av Antonio Gramsci, hvor det gamle begynner å miste sin relevans, mens det nye ennå ikke er født.

Fortvilelsesdødsfall

Om vi skal opprettholde tanken om patologi, så bør vi med fordel rette blikket mot sosialpolitisk patologi. Eller det en kan kalle for sosiale lidelser, altså sosiopolitiske og strukturelle årsaker som fremmer fortvilelse, livsfarlig stress og fremmedgjøring – snarere enn psykens patologi.

Her kan for eksempel forskningen rundt fortvilelsesdødsfall være perspektivutvidende: I amerikansk forskning innenfor folkehelse, er selvdød konseptualisert som en av kategoriene i begrepet fortvilelsesdødsfall, sammen med rusrelaterte dødsfall og et høyt alkoholforbruk. Dette perspektivet står i motsetning til de mer reduksjonistiske og biomedisinske tilnærmingene gjennom å understreke og synliggjøre samfunnets ansvar: Vi kan være medskyldige i å drive noen av oss ut i dødelig desperasjon, fortvilelse og håpløshet, hvor tilflukt i rus, alkohol, selvskading og selvdød kan bli tiltrekkende.

Det er liten grunn til å tro at disse forholdene ikke har overføringsverdi til norske forhold: Et femåring forskningsprosjekt utført av forskere ved UiB og Statens arbeidsmiljøinstitutt viser at omtrent 135.000 mennesker, eller fem prosent av landets yrkesaktive, bærer på dødsønsker som en følge av trakassering og mobbing på arbeidsplassen. I hvilken grad kan stressmestringskurs, sekulariserte former for mindfullness, atferdsregulerende tiltak i psykisk helsevern og psykofarmaka være en bærekraftig løsning på den ovennevnte utfordringen, hvor tanker om å ta sitt eget liv blir betraktet som en radikal løsning på et høyst organisatorisk og strukturelt problem (uten å underkjenne individets egne valg og ressurser)?

Poenget mitt er at det store fokuset på hjernehelse flytter oppmerksomheten vekk fra å se kritisk og klarsynt på de faktorer og krefter som opprettholder skjevfordelinger av ressurser i samfunnets utvikling, som er medvirkende grunner til psykisk uhelse og suicidalitet. Denne forskyvningen fra det helhetlige og dynamiske feltet til det individuelle og essensialistiske, impliserer en psykologisering av menneskelivets kompleksitet som det medisinske perspektivet legger opp til.

Før var seksualitet et tabu, nå er dødsønsker det

Tidligere var vår seksualitet det store ubehaget i vestlig kultur, som ble fortrengt av staten og religionens normative dominans. I dag er dette store ubehaget byttet ut med våre dødsønsker, som fortsatt bærer preg av skam og stigma, samt tvilsomme og infantiliserende forklaringer som patologiserer dette enestående potensialet i kraft av vår menneskelighet.

Sagt med andre ord, er vi som et samfunn parate til å tone oss inn på det særegne og dypt personlige ved denne dragningen mot selvutslettelse som humaniserer snarere enn avhumaniserer og reduserer menneskeskjebnene til (mørke)tall, statistikk og sykdomstilfeller?

Det vesentlige spørsmålet som vi bør forfølge, er hvordan vi bør snakke om våre dødsønsker og denne dragningen mot avgrunnens mørke dyp. For det utgjør nemlig en (vesens)forskjell på hvordan vi velger å nærme oss denne selvdestruktive kapasiteten.

Som filosof Vigdis Songe-Møller forfekter, er selvdød ‘en dypest sett menneskelig handling, ikke en uhyrlig handling som vi bare kan ta avstand fra, selv om det for mange av oss er vanskelig, eller umulig, å forstå at en av våre nærmeste valgte døden fremfor livet.’ Songe-Møller mener med rette at vår selvdestruksjon kan bli betraktet som noe unaturlig og umenneskelig, men at gjennom denne distanseringen og avstandstagen, mister vi en svært viktig innsikt: at menneskets radikale frihet bærer i seg et potensial for sin egen undergang. Selvdød er med andre ord en del av menneskets iboende muligheter.

Vi trenger en kursendring


Tiden er overmoden for å stake ut en ny kurs for hvordan vi forstår og nærmer oss våre dødsønsker. Kan forsøk på selvdød være handlinger som symboliserer noe grunnleggende menneskelig? Hva prøver slike livsuttrykk å fortelle oss? Kanskje at livskvalitet er langt vesentligere enn selve lengden på livet?

Kan selvdød anses som radikale fluktmekanismer, et slags asyl fra en virkelighet som har gått ut av ledd, og dermed lenger ikke gir mening for den enkelte?

Den svenske dramatikeren Lars Noréns ord om selvdød fanger dette poenget når han skriver: ‘En del människors särskilda död för egen hand är bara ett stillsamt sätt att få fortsätta leva uten lidande’.

I møte med dette livssammenbruddet, kommer de medisinske behandlingsprosedyrer sørgelig til kort.

På dette punkt bør helsepolitikere med beslutningsmyndighet og ledere i psykisk helsevern våkne opp fra sine bekvemme illusjoner. Det er viktig å komme i møte med suicidale og etterlatte for å lytte og forstå dem på deres egne premisser: Hva slags hjelp hjelper? Hva gjør vondt verre? Hva er det i den samfunnsmessige utviklingen som medvirker til å forsterke dødelig selvforakt, ensomhet og helseskadelig stress? Denne skyveprosessen – at etterlatte/pårørende og mennesker som har gjennomlevd det suicidale sammenbruddet gis epistemisk autoritet – er påtrengende nødvendig for å utvikle framtidens bærekraftige og humaniserende hjelpetjenester, og ikke minst for å frigjøre ressurser i samfunnet som kan bedre folks levevilkår og dermed folkehelsen.

Humanisering av våre hjelpetjenester


Vi trenger å slå et slag for en tydeligere humanisering av fremtidens hjelpetjenester, hvor vekten legges på dialogisk åpenhet, respekt for personlig autonomi, meningsdannelse og den epistemiske autoriteten til lidende mennesker fremfor sykeliggjøring og pretensjonen om behandlerens ekspertviten og et seiglivet ekspertvelde i våre hjelpeapparater.

Vi trenger å orientere oss mot den gode samtalens kunst, hvor fokuset ikke er selve lidelsen, men det unike, lidende individet med sine redsler, frykt, sårbarheter, håp, drømmer, ressurser og muligheter for gjenreisning.

Ved å våge å være en medvandrer i mørket, og møte mennesker med en grunninnstilling preget av anerkjennelse, empatisk nærvær og åpenhet for det smertefulle som unndrar seg kategoriseringer og diagnoser, kan vi alle kanskje spille en livsviktig rolle i møte med mennesker som vurderer å ta det store dødsspranget for å få bukt med den tyngende fortvilelsen og livssmerten, hvor det menneskelige nærværet kan sette i spill nye muligheter for gjenreisning.

Det empatiske nærværet gir oss likevel ingen garantier for at mennesker ikke vil eller kan velge døden fremfor livet. Denne risikoen og usikkerheten utgjør vår eksistensielle utsatthet, som vi ikke deler med noen andre levende vesener. I møte med menneskelivet bør vi simpelthen lære oss å leve med iboende risiko og uvisshet uten å lene oss på metafysiske eller vitenskapelige vissheter og sikkerheter, som reduserer oss til marionetter og deterministiske materier.

En utfordring for fremtidens hjelpeapparater og vårt samfunn blir da om vi rommer eller frastøter det tilsynelatende unaturlige, det selvdestruktive og det grenseoverskridende, i menneskelivet. Ikke i dem – der borte. Men i oss – alle.

Vil du skrive for Hodebry?

Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.

Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.

Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!

Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.

Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.

Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.

Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 3 uker uansett.

Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.

Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.

Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.

Motta nyhetsbrevet vårt!

Få nyheter og godt lesestoff fra
Mentalt Perspektiv rett i innboksen.