Å snakke med en som er deprimert
«Jeg er deprimert» avbryter han.
Jeg vet ikke hva vi snakket om, selv om jeg vet det var jeg som snakket om et eller annet.
Det jeg hører er stillheten etter min egen stemme, og ekkoet fra hans.
Jeg tenker, og hører, en diagnose, en sykdom.
«Åh, så leit» sier jeg, og ordene ‘håper det går over snart’ stopper på tuppen av tungen, like bak fortennene, før jeg svelger dem hardt ned igjen.
«Ja.» bekrefter han.
Han holder meg hardt med blikket sitt. Munnen hans har spist seg selv, og den tynne streken der lepper vanligvis bor sier meg ingenting.
Han ser ned i bakken, og leppene vokser tilbake til en munn jeg innser at jeg ikke husker sist jeg så smile.
«Har du noen å snakke med?» spør jeg.
Han ser på meg igjen. Øynene blir smale, som om han prøver å forstå om noe jeg sa var dumt med vilje, eller uten.
Så lukker han øynene, for lenge til å være et blunk.
Når øyelokkene åpner seg er blikket fjernt, og kastet ned igjen mot bakken.
Jeg ser ned som om vi begge prøver å finne et svar i grusen mellom oss.
«Jeg har fått henvisning til psykolog» sier han.
«Så bra» sier jeg, før jeg rekker å tolke det som et svar på spørsmålet jeg nettopp stilte:
‘Ingen å snakke med nå’.
«Det kan være opptil ett års ventetid, om jeg i det hele får et tilbud» sier han.
Jeg legger merke til at stemmen hans blir kaldere og kaldere mens vi snakker.
«Åh» sier jeg bare, mens følelsen av stille panikk vokser over å se en dør jeg aldri trengte nøkkel til plutselig true med å låse seg like foran meg.
Han trekker på skuldrene, flere ganger.
Jeg merker han jobber seg gjennom ordene for å finne de riktige til det han trenger å si.
Jeg holder pusten for å ikke ødelegge, men det brenner i mine lunger før det kommer luft i hans.
«Du vet du kan snakke med meg også» sier jeg og ser ordene hans rømme i et langt sukk.
Han ser på meg med øyner som er rødere enn for litt siden.
Blikket løfter og holder meg med noe som minner om omsorg, men når blikket setter meg ned igjen gjenkjenner jeg det som en slags sympati.
«Rart å tenke på, egentlig.» sier jeg som en klønete distraksjon, mens jeg peker mot løkka ingen lenger spiller fotball på.
«At vi pleide spille så mye her når vi var små at kommunen måtte komme og fylle på jord i gropen etter keeperen hvert år»
Han ser bort på målet, og forbi.
Jeg ser hvor blanke øynene hans har blitt.
«Blåmerkene på knærne var bare halvparten så ømme som magemusklene, husker du hvor mye vi lo?»
En enslig regndråpe faller ned i grusen mellom oss. Den treffer en lysegrå stein som vaskes mørkeblå og glitrer vakkert i flere nyanser.
«Selv i minnene mine har det blitt vanskelig å le» sier han i det jeg smetter inn døren før den låses for godt.
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
