Schizofreni! Som jeg hater det ordet!

Skhizein‘ er et verb og og betyr vel ‘å spalte’
Mens ‘fren‘ betyr ‘sinn’, men hvorfor man kalte det ‘spaltning av sinnet’, er gåtefulltnok, når du hører det, får du jo tredobbelt sjokk!
Men her er problemet: Jeg er ikke splittet!
Kanskje mer følsom enn gjennomsnittet
Og engstelig, redd, og litt paranoid,
men det går alltid over, med omsorg og tid
Så ja, jeg har lidd av forstyrrede tanker
Og enkelte andre mentale skavanker,
Som angst. Jeg er impulsiv, mer enn de fleste, men mestrer jo også det aller meste
Oppmerksomheten er stedig og god
Jeg får det jo til når jeg prøver på no!

Schizofreni! Som jeg hater det ordet
fra helt første gang det ble sagt over bordet
av legen som den gang behandlet meg
hele min verden forandret seg
Ordet betyr nettopp ‘spaltet sinn’
Men her er saken: Jeg gnir det inn:
Ordet er kilde til stigma og frykt
og låter bestandig så skummelt og stygt
‘Psykoselidelse’ lyder jo bedre,
ikke så egnet til kun å fornedre.
Men hva er psykose, du grøsser vel nå,
men jeg vet jo godt hva jeg tenker på.
Jeg tenker på følgen av ikke å sove,
for da blir jeg frynsete, det kan jeg love!
Psykoser kan oppstå når hjernen er trøtt
av å overkomme bekymring støtt,
og stress over tid, sånn ordentlig stress,
og voldsomt og uavbrutt psykisk press
og krenkelser, angrep mot selvverd og sinn
til slutt er det ingen som slipper inn
Stresset er voldsomt, jeg flykter fra alt
Og hvor skal jeg flykte, det er overalt,
Kaoset, altså, jeg bryter helt sammen
og gir fra meg makten til stigma og skammen, for det er nok prisen for tapt kontroll, men jeg vinner jo også, i tusende fold
Jeg vinner en visdom om svakhet og styrke
Som helt ideelt kan bli brukt i mitt yrke
Som lærer og hjelper, som kunstner, som venn
Jeg nådde jo bunnen igjen og igjen
Manndatter’n, hun som falt ned i en brønn
hun ble jo velsignet med himmelens lønn
Hun tjente for heksa, den stygge psykosen
Å, som jeg hater den grusomme glosen
Men manndatter’n kom hjem med skattkisten full av perler, safirer, og glitrende gull
Jeg var jo til stede, i alle de kriser
Som dagboksnotatene også viser
Jeg følte, jeg tenkte, jeg skjønte jo alt
Jeg var ikke borte, sånn rent mentalt,
Bare innmari sliten, jeg trengte litt fred,
Og stillhet og omsorg, og kjærlighet med

Så hei, psykiater og hei, psykolog
Jeg vet jeg var syk innimellom, men dog!
Medikamenter som demper og sløver,
som gjør meg helt utslitt, som til og med røver min sprudlende livslyst, min lyst til å sanse, den evnen har pillene snart klart å stanse.
Og trapper jeg ned, får jeg rå reaksjoner.
Det må gjøres langsomt, i små porsjoner,
i samråd med legen, jeg vet det går an,
Jeg er manndatteren, ja, for min far er en mann.
Jeg er jenta som spant med den groveste bust.
Min sjel var forseglet, mitt hjerte var knust.
Men jeg kom meg igjennom, jeg tjente for heksa, jeg lærte den evige, viktige leksa:
Gjør alltid ditt beste, og vær der for andre
Ta ansvaret selv, ikke hate og klandre,
Men velge tilgivelsen, den er din lønn
Det fins alltid en heks, det fins alltid en brønn.

Og så, helt til slutt, skal jeg lære deg no’. Som kanskje kan gi deg litt håp og litt tro.
Schizofreni er årsak og følge. Som dragsuget etter en voldsom bølge.
Etymologisk kom ordet fra gresk
Og låter i dag både fælt og grotesk
Men nå skal jeg prøve å varsomt forklare, schizofreni er en ren beskrivelse, bare.
Bleuler var han som kom opp med det ordet. Han skjønte, han visste så godt hva han gjorde.
Pasientene hans hadde traumer og sår, han fulgte dem tett gjennom måneder og år. Han skjønte at spaltningen kom av en grunn. En grusom erfaring lå ofte i bunn. Men senere leger forsto ikke
dette. De lette i hjernen, begynte å gjette på rent biologiske årsaksforhold, heller enn skader fra traumer og vold.
Så takk, doktor Bleuler, din forskning var god. Måtte den snarligen føre til no, for idag er det strenge regimer som gjelder:
Pillene spiser meg, helvete heller!
Jeg får intet annet, men doktor, du vet det:
Du finner rent gull, hvis du bare vil lete!


Forfatteren har tidligere fått diagnosen schizofreni. Hun er nå frisk, og legene sier hun kan slutte på medisiner. Diktene og skrivingen har hjulpet henne til både å bli frisk og å kommunisere til legene at hun ikke er syk.

Forfatter Vibeke Heiberg Knagenhjelm understreker:

– For å slutte på medisin må man trappe ned utrolig mye langsommere enn de fleste leger synes å vite. Jeg kunne ikke ha sluttet nå var det ikke for at jeg allerede har brukt år på å trappe ned – minimuseskritt av gangen.



Vil du skrive for Hodebry?

Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.

Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.

Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!

Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.

Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.

Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.

Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.

Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.

Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.

Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.