Min bror er narkoman
Jeg føler vel egentlig at livet mitt alltid har vært litt på vent. Alt har dreid seg om han.
16 år av livet sitt har han kastet bort bak murene i fengsel. De årene har vært de beste for meg. Det er nesten litt stygt å si, men da har det vært rolig. Da kan jeg puste. Da trenger jeg ikke være redd, eller på vakt hele tiden.
Jeg er den som har måttet passe på han når han har vært redd, lete etter han når vi ikke får tak i han, ringe politiet eller ambulanse når han har blitt psykotisk, og som har sluppet alt jeg har i henda hver eneste gang det har skjedd noe med han, og det har vært mye. Så mye at jeg sliter med å sove, sliter med å konsentrere meg om noe, og fungerer ofte bare på automatikk.
Det gjør vondt å se lillebroren din ødelegge seg selv, og man blir maktesløs i alt man forsøker å foreta seg for å hjelpe.
Tilslutt måtte jeg selv ha hjelp.
I behandling fikk jeg diagnosen PTSD.
Det forklarer mye av handlingsmønstrene jeg har, ting jeg gjør for at mine skal ha det bra, og være trygge.
Det å være søster til en rusavhengig er vanskelig. Det er vanskelig å få hjelp, man blir usynlig, og det er mye skam i det, men det påvirker meg ikke så mye lenger. Jeg tør å snakke om det.
Det han gjør er ikke min skyld. Selv om det mange ganger har føltes sånn.
Folk dømmer jo meg også – som søstra til han som alle er redd for, og som alltid blir psykotisk i rusa tilstand.
Det som tilslutt gjorde at det stoppet opp for meg var da mine smertestillende ble borte, da jeg etter operasjon gikk på sterke medisiner. Han hadde stjålet medisinene mine, uten å tenke på at jeg da måtte gå uten i ukesvis før jeg fikk nye. Jeg var sengeliggende i flere dager, uten å fungere.
Fant også amfetaminrester i en pose hjemme hos meg selv, der barna mine leker. Hva hvis de hadde funnet den?!
Da fikk jeg nok!
Jeg har måttet velge meg selv, velge å ta avstand, og sette grenser for meg selv.
Livet er rolig nå! Han er i behandling.
Håpet er bare at det fortsetter sånn…
Denne teksten er hentet inn av Pårørendealliansen og ble først publisert på parorendealiansen.no.
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
