«Kjære leger: Måten vi blir møtt på hjelper oss ikke»

Jeg kommer gående inn på legevakta med raske skritt, kanskje ser jeg meg litt panisk rundt for å se om det sitter noen jeg kjenner på venterommet. I resepsjonen hvisker jeg nærmest: «Jeg har noen sår på armen som må sys». Sykepleieren ser hetten over hodet og røde øyne, og ber meg om å vente.

På venterommet føler jeg meg naken, som om klærne mine er gjennomsiktige og alle kan se det jeg skammer meg aller mest over. Store, sprikende sår som jeg har laget selv i desperasjon.

Du, legen, har møtt meg før. Vi har sittet på dette samme rommet flere ganger tidligere. Og selv om jeg vet at det ikke er bevisst fra din side, så gir du meg «er det deg igjen»-blikket. Jeg fester blikket i gulvet og skammer meg litt ekstra mens jeg forklarer at jeg har kuttet opp armene mine og at jeg trenger hjelp til å få dem sydd. Så biter jeg meg hardt i leppen, for jeg vet hva som kommer. Moralpreken: «Dette var jo ikke så smart» eller «Hvorfor avledet du ikke bare?».

Jeg har hørt det samme en milliard ganger før, men tør ikke å si noe tilbake, fordi da får jeg som oftest slengt i tryne at dette har jeg faktisk påført meg selv, nå må jeg ta konsekvensene. Kanskje bruker du litt tid på å poengtere hvor mange andre pasienter du har, mennesker som trenger hjelpen mer enn meg. Ofte føler du også for å kommentere at behandlingen jeg får åpenbart ikke fungerer, fordi det som er viktig her er jo å plassere skyld. Gratulerer, du har klart å gjøre bunnen enda dypere.

Kanskje spør du til og med om hvorfor du skal gidde å hjelpe meg. Jeg svarer at det er deg jeg kommer til, i desperasjon, etter å ha massakrert meg selv. At jeg kommer til deg og ber om hjelp. Jeg driter i hva du mener om meg. Jeg driter i at du hater selvskadere og syns vi er bortkastet tid. Det er deg jeg kommer til, for jeg har ikke noe annet sted å gå.

Du lapper sammen sårene mine og påpeker tydeligere enn tydeligst at du har gjort meg en tjeneste. Takk skal du faen meg ha.

Jeg tilbrakt uendelig mange timer på legevakten de siste årene. Jeg kjenner rutinene, jeg vet hva jeg går til når jeg tar hetten over hodet og går ut døra i retning sykehuset. Det betyr ikke at jeg syns det er greit at det er sånn, tvert imot. Jeg hater at jeg ikke tør å sette en fot inn på legevakten uten å ruse meg først, det er ikke sånn det skal være. Jeg blir ikke noe bedre av det, tvert imot! Ikke misforstå; jeg vet at legevakten er travel og at de ikke driver terapi, men det er ikke derfor jeg kommer dit. Armen min må behandles av lege innen 6 timer, det er grunnen. Men man kommer ikke unna hovedproblemet: Jeg kuttet opp min egen arm. Det burde automatisk innebære en risikovurdering, men aller viktigst: Litt omsorg.

Det faller oss gjerne naturlig å gi omsorg til en som har det vondt, likevel er det så mange selvskadere som opplever det motsatte: Moralisme, irritasjon, bebreidelse og slemme ord. Innenfor psykiatrien sprer det seg holdninger om at omsorg sykeliggjør, men jeg håper fortsatt at det heller dreier seg om mangel på kunnskap.

Kjære leger: Måten vi blir møtt på hjelper oss ikke. Når skal dere ta et oppgjør med dere selv: Hva skal til for at dere skal kunne forstå og hjelpe oss?

Jeg prøver ikke å rettferdiggjøre det jeg gjorde, men jeg blir ikke bedre av moralprekener, sukking eller enkle løsninger. Og jeg blir hvert fall ikke bedre av å føle meg som en byrde. Det jeg, og veldig mange andre i min situasjon trenger, er å bli møtt med respekt, anerkjennelse og godhet. Som en psykolog sa til meg en gang: «Dette er noe du gjør mot deg selv, ikke mot noen andre. Før du anerkjenner det, kommer du ikke til å klare å slutte».

Slutt å se på meg som en som tar opp plass.


Vil du skrive for Hodebry?

Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.

Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.

Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!

Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.

Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.

Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.

Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 3 uker uansett.

Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.

Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.

Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.

Motta nyhetsbrevet vårt!

Få nyheter og godt lesestoff fra
Mentalt Perspektiv rett i innboksen.