Jeg liker å ha kontroll

Det er skikkelig rart, men jeg liker å ha kontroll.

Med tanke på hvor vimsete og urutinert jeg er, så er det litt morsomt. Men ja, jeg liker og noen ganger må ha kontroll. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra.

Å ha kontroll over alt i livet går jo ikke an. Det som skjer, det skjer- har jeg erfart. Men likevel higer jeg etter å skal kunne kontrollere ting. Når kjæresten drar ut, så gir jeg han retningslinjer. «Ikke gjør sånn, eller sånn». Du får ikke lov å skade deg! Når jeg skal ut å reise, har jeg i hvert fall ikke kontroll. Jeg vet aldri hva jeg går til, om jeg forsover meg, om det blir forsinkelser, om jeg møter noen jeg kjenner, eller om jeg møter folk som kanskje ikke er så flink til å ta hensyn til andre.

En annen situasjon som jeg vet jeg ønsket sterkt kontroll, men ikke hadde det over hodet, var under fødsel. Eller, jeg følte en viss kontroll 3 gangen jeg fikk barn. Første gang jeg var gravid, fikk jeg svangerskapsforgiftning, la på meg MASSE, og ble til slutt lagt inn på sykehus. Jeg var til sammen på sykehus i tre uker, før jeg og den lille fikk dra hjem. Jeg ble satt i gang en måned før tiden, og fødselen ville ikke starte. Etter 36 timer med fremkalte rier, ble det keisersnitt. Jeg var så redd, og hadde ikke kontroll i det hele tatt. De to andre var lettere. Men jeg hadde ikke det da heller. Jeg er på grunn av fødsel blitt flinkere å takle at jeg ikke kan ha kontroll på alt.

Jeg kan bare kontrollere hva jeg gjør med mitt liv.