Hvordan det er å leve med hallusinasjoner
Jeg får ordrer. Jeg følger dem til punkt og prikke. Han befaler meg. Han straffer meg.
Jeg må skade min egen kropp, jeg må holde meg unna de som betyr noe for meg. Jeg må sulte, og får ikke sove. Jeg må ha medisiner for å holde ham vekk fra meg. Av og til, eller hver kveld blir det en kamp. Meg mot ham. Mot søvnen og medisinene.
Han hindrer meg i leve, han gir meg skumle og destruktive tanker. Tankene løper løpsk. Ingen steder føler jeg meg trygg, avslappet eller velkommen. Uansett hvor jeg er er han der og. Inni hodet mitt, inni tankene mine, på skulderen min, og minner meg på om hvor verdiløs jeg er, hvor dårlig person jeg er, hvor feit og stygg jeg er. Likevel går jeg enda på to bein, såvidt. Noe holder meg gående, men hva vet jeg ikke. Bare noe, noe som han sikkert kommer til og ta fra meg snart.
En stemme som var så uskyldig da den for første gang dukket opp. Ikke var den skummel, ikke følte jeg meg truet, bare litt oppgitt over at jeg ikke fant ut om det var virkelighet eller bare i hodet. Etter mange dager med flere beskjeder og setninger som jeg aldri hadde hørt før, begynte jeg å blir redd. Han kjeftet på meg, han ville drepe meg. Han ville jeg skulle drepe meg.
Hva? Begynner du å bli gal? Er du SÅ syk? Nei, ja, jeg er syk, men SÅ syk er jeg ikke. Om jeg er gal? Av og til føles det sånn. Men gal i den forstand er jeg ikke. Jeg er først og fremst en person, ett menneske med et hjerte, med kjærlighet, og en enorm redsel.
Medisinene ble til slutt så vanskelig å ta at jeg måtte slutte. Nå får jeg det gjennom en sprøyte. Heller ikke dette blir godt mottatt. Han gir meg ordre om og knekke sprøyta, eller sette den i sykepleieren. Jeg må holde hendene mine så hardt at tankene og stemmen ikke begynner å styre sitt eget løp.
Min stemme. Min stemme? Det er faen ikke min stemme, det er kapteinen. Han har like mange dårlige dager og gode dager som meg. Av og til er han samarbeidsvillig, av og til har vi det greit i lag. Helt til han eksploderer. Poff, så var stemninga, tankene, adferden min endra. Poff. Jeg er livredd, redd for hva jeg kan finne på og gjøre mot meg selv, og ikke minst andre. Jeg vil ikke skade andre, kanskje det er derfor jeg føler jeg må skade meg selv, for å unngå det. Så lenge det fungerer for kapteinen, må det bare fungere for meg også.
En dag håper jeg at vi kan bli venner, at vi kan slutte å krangle. At det bare er en stemme som er der, men ikke betyr noe. Helst ser jeg at han forsvinner fortere enn det jeg selv gjør nå. Et ønske om at han kan forsvinne er skummelt, da blir jeg kanskje ensom. Det er en vond følelse det også. Men vondere en slik jeg har det nå? tviler.