Hvordan blir livet som kronisk psykisk syk når hele staten stenger ned?

#ordmotkorona «koronahåp

Ensomheten kommer krypende, tankene spinner mer utenom det vanlige. Hele landet er i full panikk. Alle reagerer. Men hvordan skal man klare ta plass i et samfunn i full beredskap? Sykdommene dine tar seg ikke pause selv når staten stenger nesten alle tilbud, og det er helt ok sier de. “Søk hjelp”. Det er fortsatt lov å be om hjelp, men problemet oppstår når de avviser deg for å ikke være ‘syk nok’. For det hjelper på psyken selvfølgelig.

Et par uker før corona-krisen kicket helt inn, begynte jeg en prednisolon-kur. Dummeste jeg noensinne har gjort. Den satt hele hjernen min i feilgir, og alle plagene jeg trodde jeg begynte legge bak meg, angrep meg som en myggsverm da jeg minst ventet det. Stikkene svulmet opp, og jeg klødde og klødde. Gjorde problemet større enn utgangspunktet. Og det hjalp ikke da det knapt to uker senere ble full nedstengning av hele landet. Da crashet jeg og trodde jeg var nede for telling. Jeg tok en overdose. Ble lagt inn på sykehuset, testet for corona, lå to dager i full isolasjon frem til svaret kom tilbake negativt. Men psyk ville ikke ha meg. De mente jeg hadde nok oppfølging hjemme. Trygge rammer.

Veldig trygge rammer jeg hadde… Der jeg endte med en overdose, der skulle jeg forbli. På grunn av krisen vi finner oss i. Fikk klar beskjed at de ikke kunne ta folk inn før det ble akutt. Men hva er akutt? Er ikke en hjerne i feilgir nok? Nei. Er ikke en hjerne i feilgir som tar en overdose nok? Nei. Jeg ble sendt hjem en lørdag kveld med ord om at jeg måtte snakke med behandler mandag morgen. Det var oppfølgingen jeg møtte. Tre timer i uken på videochat med en psykolog som har hodet fullt i krisen vi finner oss i. Og for noen tenker de nok 3 timer i uka som luksus. Men poliklinisk behandling (ikke engang det, hjemmebehandling) er ikke det samme som en innleggelse. Døgnet har 24 timer. Uken har 168 timer. Så ut av de 168 timene fikk jeg 3 timer samtale. Det er egentlig ikke så mye når du er i feilgir og føler alt faller fra hverandre rundt deg. Du føler deg ikke trygg i din egen seng, men det er eneste stedet du orker oppholde deg…

Instagram fylles med lykkelige bilder av gåturer, strikkeresultater, baking, og generelt en nytelse av hverdagen. Mens jeg ligger i sengen og undrer hvorfor ingen virker som de ser det problemet jeg ser. Hvorfor ingen tar grep, passer på at jeg er trygg, før de tar seg helg? Tre timer. Egentlig bare 45 minutter. Tomheten vokser og vokser. Panikken for at jeg kan gjøre noe dumt uten at noen hadde merket det, nettopp fordi de bare følger med tre timer ut av 168. Jeg kunne forsvunnet i hvertfall 48 timer uten at psykologen ville merket noe før tredje dagen. For tredje dagen har vi den avtalen. Hvor jeg ligger i sengen mens hun sitter hjemme hos seg, med en pc-skjerm på hver vår ende. Om det ikke forsterker ensomheten, vet ikke jeg. Å snakke med noen gjennom en data, uten muligheten til å avslutte med en klem, uten muligheten for å ta hverandre i hånden, uten muligheten for at noen kan stryke ryggen min mens jeg gråter. For jeg gråter ganske mye for tiden. Men jeg er helt alene med det. Ingen viser nærhet, fordi staten påkrever avstand.

Og ikke har jeg noe å gå til. Alle tilbud rundt omkring i byen er stengt. Skolen er stengt. Jeg kjenner meg selv falle bak på skolefronten. Jeg har ikke disiplin nok til å sitte ned å lese, slik de nå forventer av oss. Ikke har jeg motivasjonen til det heller, akkurat nå. Verden føles som den står i flammer. Hvordan kan jeg da lese anatomi, eller fysiologi? Når verden står i brann, når hjernen min står i feilgir. Det er allerede kaos og vanskelig å komme inn i varmen hos mennesker, finne trygghet, og nå er alt stengt. Mennesker blir beordret om å holde avstand. Men jeg trenger nærhet. Jeg trenger en klem.