Hei, jeg heter Angst

Dette er min venn Angst. Hun dukker opp med jevne mellomrom.

Jeg føler ikke at vi har så mye til felles, egentlig. Jeg vil ikke være venner med henne. Ei heller ønsker jeg å få besøk av henne. Når hun kommer på besøk er det ofte fordi det har skjedd noe overveldende og vanskelig i livet mitt. Da blir hun ofte lenge og det føles som om hun aldri vil gå igjen. Det er slitsomt. Andre ganger dukker hun plutselig opp helt uventet. På bussen for eksempel. Hun skremmer meg og jeg får en følelse av å være redd en kortere periode uten at det egentlig har skjedd noe som førte til denne situasjonen. Tror jeg. Men Angst vet bedre, tydeligvis. Det er dette plutselige sjokkbesøket jeg misliker aller mest med min venninne Angst. Det å sitte å hyperventilere på en buss omringet av fremmede er liksom ikke noe man har lyst til.

«Jeg har et sterkt hatforhold til min venninne Angst, men jeg har også en merkelig form for takknemlighet.»

En ubuden gjest

Jeg vet at når hun kommer på besøk, må jeg ofte holde ut med henne ganske lenge. Det kan være utrolig slitsomt og vanskelig å forklare til andre. Det er nemlig ikke slik at man bare kan be henne gå igjen. Når hun er på besøk, er vi ofte bare oss to sammen, og det er sjeldent at vi orker å ha besøk av andre. Ofte er det enklest å bare la dette gå sin gang, håpe at hun forsvinner og blir lei av meg etter hvert. Med tiden har jeg lært at jo lengre jeg lar henne sitte her hos meg i isolasjon fra omverden jo lengre ønsker hun å bli. Jo lengre hun blir jo mer trekker jeg meg unna mitt vante liv ellers.

Angst er den eneste venninnen det er OK å baksnakke

Jeg har lært meg et par triks opp gjennom åra for å få henne til å forsvinne fortere. Jeg vet at hvis jeg bryter et mønster, tar mer vare på meg selv, er mer sosial (bortsett fra nå) og setter mer pris på omgivelsene rundt meg, liker hun ikke så godt å være her. Ofte blir hun sur og forsvinner like brått som det hun kom. Jeg vet også at om jeg er flink å lytte til kroppen i hverdagen, selv når ting er bra, tar det også lengre tid mellom hver gang hun ønsker å komme på besøk. Hvis jeg snakker om henne til andre, tar det også lengre tid før neste gang hun kommer. Angst er den eneste venninnen det er OK å baksnakke.

Vårt kompliserte forhold

Til tross for den vonde følelsen min venninne Angst gir meg er det også en del ting jeg setter pris på med henne. Vi har lite til felles annet enn en å være dramatisk, spontane og fulle av følelser, men hun får meg til å sette mer pris på ting med en gang hun har dradd. Hun minner meg på at jeg må pleie meg selv i form av tanker, måltider og sosialisering. Holde en slags rutine i hverdagen, selv om rutiner kanskje er det jeg hater mest av alt. Jeg har et sterkt hatforhold til min venninne Angst, men jeg har også en merkelig form for takknemlighet. Det høres kanskje rart ut å si at man kan være takknemlig til en venn som gjør deg vondt, men jeg liker å tro at hun kommer på besøk for å lære meg noe, i hvert fall noen ganger, noe jeg kanskje ikke helt har funnet ut hva er enda. Nå er det en gang slik at det ikke er sikkert at jeg vil bli kvitt henne én gang for alltid heller. Derfor har jeg valgt å se det slik.

Jeg håper det tar en god stund nå før vi brått møter på hverandre igjen, men når vi igjen møtes, skal jeg ta henne til meg, minne meg på at hun er ikke meg og jeg ikke er henne. Jeg skal nok en gang gjøre forandringer i livet til hun igjen forsvinner. Og slik er det at det tar lengre og lengre tid mellom hver gang hun kommer tilbake.

Innlegget ble først publisert i Sørlandsavisen. Illustrasjon av Lisen Vennesland.