Gruer meg til sommerferien

Iskrem
Unsplash

Sommerferie har med tida blitt noe jeg gruer meg til. Jeg er 34 år gammel, har fast jobb, masse interessert og mange ressurser. Men jeg har ikke venner.

Det er mange grunner til det. Mest av alt en dårlig oppvekst, min egen psyke, mitt eget selvbilde og manglende evne til å knytte seg til folk.

Jeg er vant til å klare meg selv, underholde meg selv og holde meg opptatt. Jeg jobber mye, har flere jobber og fyller tida med arbeid, trening og gaming. Det funker bra under normale forhold. Da har jeg knapt tid til å sitte ned og tenke.

Men så kommer ferien, og jeg har fire-fem uker uten noe meningsfylt å fylle tida med. Fire-fem uker uten at noen snakker med meg. Fire-fem uker hvor den eneste sosiale kontakten jeg har er å takke nei til kvittering på matbutikken. Fire-fem uker med bilder av blide vennegjenger på stranda og rundt grillen, mens jeg sitter aleine på en stubbe i skogen og lurer på hvor langt inn jeg må gå for at ingen skal finne liket mitt etter at jeg har hengt meg.

Jeg er ensom. Jeg har sosial angst og blir depressiv av at jeg ikke klarer å skape meningsfulle vennskap med folk. 12 år med terapi, og fortsatt det samme. Hvorfor er det så vanskelig?

Jeg gruer meg til ferien. Skikkelig. Jeg veit at det kommer til å bli vanskelig. Det kommer til å bli ensomt, mørkt, meningsløst. I fjor sommer lå jeg tre uker på gulvet og gråt. Man skal ikke ha angst for sommerferien. Det stemmer ikke med vår felles konsesus om at sommerferien er et høydepunkt. Du skal kose deg og ha det gøy i sommerferien. Du skal!

Vi hører det hele tida, men det er faktisk viktig å bry seg. Bry seg om dem man veit sitter aleine. Ja, de klarer seg vel alltids, men mange av oss lider. Vi har det vondt. Vil ikke, orker ikke leve sånn. Bry deg. Send en melding. Inviter deg sjøl på besøk. Ha en kveld rundt grillen. Bare bry deg!