En surrealistisk måned

Kvinne med ansiktsmaske i pandemien
Foto av Vyshnova Shutterstock

#ordmotkorona #koronahåp

Å starte en ny jobb med 2 ukers karantene på grunn av en dårlig tilberedt flaggermus i Kina, det hadde jeg ikke forestilt meg. Men det ble realiteten.
Litt sår hals, litt feber og tørrhoste ga en heller dårlig start. Sykemelding og ringerunde når vi oppdaget at vi var fri for matvarer eller andre nødvendigheter.
I det hele tatt ikke noe vi mentalt var forberedt på. En ting er å frivillig være type asosial, noe helt annet når du pålegges å være enstøing.

Det er liksom ikke måte på hvor mye du egentlig skulle gjort, og alle steder du absolutt burde vært. For ikke å snakke om at det er en haug med folk du egentlig burde besøkt. Når du da på toppen ikke føler deg for syk til å gå på jobb, men må holde deg hjemme fordi det er en mulighet for at du bærer farlig smitte, da blir karantene og isolasjon en uutholdelig nervepåkjenning.

Etter hvert som dagene går og den litt småugne sykdomsfølelsen slipper taket kommer den velkjente anti-alt-følelsen.
Du sitter og ser at du har mer enn nok å henge fingrene i innomhus, men motivasjonen mangler fullstendig. Rotskuffa du stadig klager på du aldri får tid å rydde, og som du nå har all verdens tid å gyve løs på, den er ikke viktig. Kan ta den i morgen.

Kurven med partnerløse sokker, den er der i neste uke også…
Genseren du planla å begynne strikke når du fikk tid, næh, den kan vente litt til.

Hva bør vi alle ha lært om menneskesinnet så langt? Hva kan vi se av menneskets natur bare på disse to avsnitt? For jeg skriver ikke bare hva jeg selv har kjent på. Alle jeg kjenner beskriver samme type tanker og handlingsmåter.
Bare på noen få uker erfarer friske folk i full jobb hvor demotiverende det er å stå utenfor arbeidslivet. Hva det gjør med en når alle dager er like. Du har kun grå mandager hele uka igjennom. Og det er ikke sikkert den som står utenfor arbeidslivet har større valgmuligheter daglig enn hva enhver i karantene eller isolasjon grunnet covid-19 har.
Når du som har en jobb klager over at du må jobbe på hjemmekontor, blir permittert, ikke kan gå på treningssenter, ikke spise lunsjen på kafèen over gata, etter bare noen få uker: Hvordan tror du det føles for de av oss mennesker som ikke har den muligheten noen gang? De som aldri får et jobbtilbud, som sliter psykisk og ikke tør delta sosialt selv om de vil.
Nå har du kjent litt på følelsen selv. Var den god?

Så har vi hatt en storm av klager fra hytteeiere som ikke får bruke hytta som de vil. En får inntrykk av at de anser seg selv som immune mot sykdom siden de ikke viser forståelse for at det er til deres eget beste at kommunene ikke ønsker dem velkommen.
Det skrikes opp om at det er brudd på alskens lovverk at de nektes påsken på hytta. Menneskerettighetene er en av dem.
Kan jeg bare få skyte inn et yndet argument overfor syke, fattige mennesker som ytrer sorg over å ikke kunne ta familien med på ferietur «Det er ingen menneskerett å reise på ferie».
Men det er kanskje ikke like stas å måtte etterleve disse ordene når de plutselig gjelder deg selv?
Det skremmende er ikke selve sykdommen, pandemien. Enda jeg tilhører risikogrupper, og jeg jobber med risikogrupper.
Det skremmende er folks likegyldighet til hva de utsetter andre mennesker for når de trosser påbud, forbud og henstillinger til forsiktighet.
Når det aller siste av forskning på denne ukjente sykdommen legges fram som den absolutte sannhet er det også skremmende. Det virker som om folk flest legger seg på minnet akkurat den setningen som passer dem selv best å leve etter, og ikke hva som passer hele samfunnet.

Da det ble lempet på restriksjoner og man kunne treffes 5 personer utendørs, da ble det en eksplosjon av friluftsmennesker som strøk av gårde til parker, fjell, fjord og skog. Folk som knapt har tatt i en teltplugg ligger tett i telt og hengekøyer i friluftsområder. Bygatene fylles med solhungrige og selskapshungrige mennesker. Plutselig er ikke covid-19 så farlig lenger. Vi får jo lov å treffes ute. Plutselig er det «kø-tilstander» i populære utfartsområder.

Man trenger slett ikke lide av helseangst for å tenke at dette er skremmende. Men hvor mye verre må ikke dette oppleves for de i samfunnet som sliter med akkurat den type angst?
Vi kan gjøre mye selv for å forebygge smitte. Men den fornuften drukner i redselen over å se hvor lite folk bryr seg.
Ungdom samles til fester, barnehager og småskole skal åpnes, voksne samles sosialt ute i det fri der 5-mannsgrupper møter 5-mannsgrupper.
Når det åpnes slik så ser det ut til at det mentalt oppfattes som et «faren er over-signal» hos altfor mange.

Jeg er ikke redd for egen del.
Men jeg er redd for at jeg skal bære med meg smitte til de jeg jobber med. De som tilhører risikogrupper, enten det er medarbeidere eller beboere.
På butikkene gidder knapt folk holde avstand i køene, langt mindre gidder de vente til andre har tatt det de skal ha i hyllene før de brøyter seg veg. De går rett forbi antibac og håndvask og grabber rett i eskene med engangshansker.
Det skremmer meg. Likegyldigheten overfor andre menneskers helse.

Hvordan skal man få dem til å tenke på andre enn seg selv? Er det mulig å nå inn til disse likegyldige, uten å skremme vannet av de som allerede lever i frykt?