En av de deppa gutta

I mange år var jeg en av dem, først uten at jeg visste det selv.

Jeg vet ikke hvem de andre var, men jeg var ikke den eneste, selv om jeg følte meg helt alene. Jeg var en av dem som holdt problemene for meg selv.

Det er grytidlig, og jeg har akkurat våknet til. En ny dag venter. Men det spiller egentlig ingen rolle hvilken dag det er, om det er tidlig på dagen, sent, sol, snø, lyst eller mørkt.

Allerede før jeg tar første steg ut av senga føler jeg meg energiløs, og skulle egentlig ønske at jeg ikke våknet i det hele tatt. Dagen starter med en kamp om å komme seg opp av senga. Å psyke seg opp til en ny dag foran speilet hadde blitt en daglig kamp og fast rutine.

Jeg hadde fått en lidelse som hadde gjort meg selv til min egen verste fiende.

Mens jeg tidligere var flau over lidelsen min, er jeg nå flau over at jeg ikke pratet med venner, familie og profesjonelle om problemene mine og tok skikkelig tak i dem tidligere.

Sommeren for drøyt ni år siden var da jeg innså at noe var galt. Dette hadde gått mye lenger enn dårlig søvn og humør. Tidvis føltes det som om jeg ikke hadde kontroll over egen kropp og følelser.

Kontrasten var slående til bare ett par år tidligere. Stort sosialt og profesjonelt nettverk, en god utdannelse og utsikter til en lys fremtid. Selvtilliten hadde aldri vært større, og jeg følte at ingenting var umulig.

Hva hadde skjedd på disse årene som gjorde at idyllen hadde gått over til en innvendig storm som bare økte i styrke?

Depresjon og angst er de mest vanlige psykiske lidelsene blant nordmenn, og en av de største helseutfordringene vi som samfunn står overfor. Ifølge Psykologforeningen vil om lag halvparten av den norske befolkningen få en psykisk lidelse i løpet av livet.

Angst for angsten

Angsten hadde tatt over livet mitt. Ting som jeg tidligere gjorde uten å blunke ble raskt og uten forvarsel en kilde til bekymring.

Hva skjer om jeg får et angstanfall når jeg er ute blant folk? Hva vil skje om folk på jobben finner ut at jeg knapt orker å komme meg ut av senga?

Dette kalles angst for angsten. Det var svært få tilfeller der jeg faktisk fikk angstanfall, men de gangene det skjedde hadde satt seg fast, og surret rundt i faste tankerekker.

Det verste som kunne skje var om noen fant ut av hvordan jeg hadde det.

På samme tid var jeg på vei inn i en bransje preget av spisse albuer, der min egen oppfatning var at enhver form for svakhet måtte skjules. Jeg måtte vise og være den beste versjonen av meg selv til enhver tid. Jeg måtte være perfekt.

Jeg hadde ingen ambisjon om å bli en medieprofil. Men jeg hadde et håp om at jeg skulle få en rolle der jeg kunne få bruke min kompetanse på en best mulig måte, og bli behandlet rettferdig. Jeg ville jobbe med ting jeg var både dyktig og engasjert i, men havnet tvert imot i en jobb som ikke var utviklende eller givende.

Mine fremtidsplaner stemte ikke overens med ledelsens planer for meg, og jeg følte meg trengt opp i et hjørne. Dette utløste et skred av følelser jeg ikke hadde følt på før.

Menn og følelser

Grovt sett er det tre typiske måter menn håndterer følelser på. De låser alt inne i seg selv, de regulerer følelser med alkohol og de spiller tøff utad. Alt dette ble en del av min hverdag, og gjorde situasjonen verre og verre. Jeg opprettholdt fasaden så godt jeg kunne. Dette ville gå over av seg selv.

Til slutt fant noen få av mine nærmeste ut av hva jeg slet med, takket være egne observasjoner. Jeg ble overtalt til å oppsøke psykolog, noe som resulterte i to besøk.

Å måtte ty til dette var flaut. Jeg ønsket ikke å snakke med noen om hva jeg følte. De få samtalene hadde ikke ønsket effekt, så jeg sluttet. Dette skulle jeg håndtere selv. Hvorfor var jeg så sta?

Et tilbakelagt kapittel

Psykisk helse hadde aldri vært en del av mitt liv, og denne mangelen på kunnskap gjorde at jeg ikke tok faresignalene på alvor. Derfor tok det to år til før jeg igjen oppsøkte en ny psykolog. Samtalene her og erkjennelsen av at jeg hadde noen utfordringer ble et vendepunkt, og la grunnlaget for at jeg tok tak i problemene som nå er historie.

Hva sitter jeg så igjen med?

Hele min høyre arm er nå tatovert med Lillehammer-relaterte motiver. Jeg har bodd i Lillehammer så godt som hele livet, og har en nær tilknytning til byen og mange av innbyggerne her. Det var her jeg ble syk, men de samme omgivelsene gjorde at jeg fant meg selv igjen. Disse motivene minner meg på hva som faktisk betyr noe for meg, og hva jeg har vært gjennom.

På min venstre arm har jeg tatovert flere skurker fra Batman-universet. Jokeren representerer på mange måter kaoset som flyter under overflaten. Jeg har alltid hatt en fascinasjon for skurkene i Batman-universet, og så flere likhetstrekk med Jokeren, som på sin egen måte var i utakt med samfunnet rundt.

Som Jokeren hadde jeg mentale lidelser som gjorde livet vanskelig. Mens Jokeren tar på seg klovnekostyme og et lykkelig ansikt utad, prøvde jeg å holde på fasaden i møte med venner og familie. I tillegg har jeg tatovert Harvey «Two-Face» Dent, en annen Batman-skurk. Kort fortalt en statsadvokat som får vansiret den ene halvdelen av ansiktet, og endrer personlighet til det verre. Selv om mine problemer var av psykisk karakter, så ble jeg en versjon av meg selv jeg ikke er stolt av.

Nå skal jeg ikke dra parallellen for langt fra to fiktive karakter i en fantasiby til meg selv. Men disse har på mange måter blitt en daglig påminnelse jeg ser i speilet på hvilke utfordringer jeg slet med.

Det er, og har heller aldri vært noe synd på meg. Jeg er en privilegert mann som har en trygg og god jobb, mange nære venner og et stort nettverk. Jeg var aldri sykmeldt, og selv i de vanskeligste stundene var det kun noen få personer som så personen bak masken. Jeg slapp billig unna, men det er det ikke alle som gjør.

Covid-19 og psykisk helse

Psykiske problemer, spesielt hos menn, er et tema som er tabubelagt og underkommunisert. Både privat og i min jobb som kommunikasjonsrådgiver er jeg for åpenhet, og ønsker å gi et innblikk i en tilværelse altfor mange menn er i, uten å ville gjøre noe med eller snakke om.

Dette er utfordringer som mange har i disse dager. Som følge av covid-19 preges hverdagen til mange av ensomhet og isolasjon, kanskje også i kombinasjon med usikre økonomiske utsikter.

Jeg har de siste månedene tenkt spesielt mye på de yngre. Hva vil pandemien på sikt ha å si for den psykiske helsa til en hel generasjon unge, der tre av fem studenter føler seg mer ensomme der de sitter på studenthybelen under pandemien, og kanskje også har mistet deltidsjobben sin?

Jaget etter å være den beste versjonen av oss selv, nærmest perfekt og best i alt hele tiden er en tendens i tiden. Er vi ikke perfekte, skal vi i hvert fall fremstå slik i sosiale medier gjennom å skape glansbilder av oss selv. Men ingen av oss presterer optimalt hele tiden da vi også er avhengig av omgivelsene våre. Vi gjør alle feil, og lærer forhåpentligvis av dem slik at vi kommer sterkere tilbake.

Min feil gjorde at jeg i seks år var inne i et mørke som jeg kavet rundt ut i, uten helt å vite hva jeg sto overfor.

Mens jeg tidligere var flau over lidelsen min, er jeg nå flau over at jeg ikke pratet med venner, familie og profesjonelle om problemene mine og tok skikkelig tak i dem tidligere. Det var en feil jeg har lært mye av.

Nå er det seks år siden jeg hadde min siste time hos psykolog, men det er først nå jeg er komfortabel med å prate om hvordan jeg hadde det. Nå er jeg merket for livet for å minne meg på hva jeg har vært gjennom.