Du har det ikke like vondt som meg, så du kan bare slutte å klage!

Hvem har egentlig rett til å klage.

Jeg liker dårlig at enkelte skal sammenligne lidelser som om det var en turnering bare noen få kommer seirende ut av. Da vi var små fikk vi ofte høre om «de fattige barna i Afrika» de gangene vi for eksempel ikke ville spise opp maten vår. Det er selvsagt helt på sin plass å lære om alt som skjer i verden, men akkurat denne usaklige doktrinen kunne jeg gjerne vært foruten, da den bare resulterte i skamfølelse og en dårlig samvittighet som ikke hjalp noen; aller minst barna i Afrika.

Pekefinger og skyld

Jeg kan ikke huske at mine foreldre noen gang kom med denne leksa, men jeg hørte den stadig vekk på skolen, av strenge lærerinner fra «den gamle skolen». Jeg lurte alltid på hvorfor disse lærerinnene ikke bare kunne bli værende på denne andre gamle skolen i stedet for å tynge mine syv år gamle skuldre med store verdensproblemer jeg nå følte at jeg selv hadde skyld i.

Men betyr det at jeg bare må holde kjeft og «slutte å syte»?

Verden er urettferdig

Jeg synes fryktelig synd på de sultne barna i Afrika. Jeg synes i grunn fryktelig synd på alle sultne, fattige, syke og, på andre måter, lidende mennesker verden over; og hvis det virkelig finnes en gud som har makt over alt på jord, må h*n være rimelig ubarmhjertig …
Gudfryktige mennesker vil kanskje forsvare seg med å si at vi har fri vilje, men jeg tror neppe at det å leve et vanskelig liv – på den ene eller den andre måten ¬– er noens frie vilje, så her må nok de gladkristne komme med en bedre unnskyldning.

Hvem kan klage?

For meg er det en urettferdig og utdatert klisje at man må leve opp til såkalte «stereotypiske» lidelser* (*velg selv hva det betyr for deg) for å kunne få en slags aksept for å si høyt at «hey ¬– jeg har det faktisk jævlig kjipt». Alle kan ha det kjipt, hvor som helst, når som helst og under hvilke som helst omstendigheter. Og det å beklage seg over egne vanskeligheter, er jo på ingen måte synonymt med manglende empati for andre som også sliter. Det er helt problemfritt å ha medfølelse for både seg selv og andre; i grunn synes jeg selvmedfølelse er minst like viktig.

En snill kjæreste og en trofast hund

Jeg er heldig som får lov til å bo i et land som Norge, et land med mye frihet og rettigheter. Jeg føler meg privilegert over at jeg kan få økonomisk hjelp av staten når jeg er for syk til å jobbe og tjene egne penger. Jeg er veldig takknemlig for at jeg kan få hjelp når jeg trenger det, helt gratis. Jeg er glad for at det stadig blir større aksept for å være annerledes. Og jeg er evig takknemlig for at jeg har hatt en super barndom, og at jeg har en flott familie, gode venner, en snill kjæreste og en trofast hund.

Men betyr det at jeg bare må holde kjeft og «slutte å syte»

Den jævla klagekonkurransen

Det råder liten tvil om at noen har det verre enn andre. Jeg ville selvsagt ikke stilt meg likegyldig til om jeg hadde levd det livet jeg lever nå, eller om jeg for eksempel hadde måttet leve i fattigdom, i nød eller med en livstruende sykdom. Jeg synes bare det er totalt meningsløst at det skal ende opp som en jævla konkurranse om hvem som skal få lov til å snakke om det og ikke. Det som er ille for meg er ille nok for meg, og det som er ille for deg er ille nok for deg; uansett hva vi sliter med og hvor i verden vi befinner oss. Og da må det være rom for at hvem som helst kan få lov til å gi uttrykk for at de har det vanskelig uten å behøve å høre at «det alltid er noen som har det verre så slutt å klag». Det er nettopp slike kommentarer og holdninger som er en av grunnene til at jeg selv har slitt og fortsatt sliter mye med skam over min egen sykdom; for jeg har jo gode venner, fin familie og alt det der; og i tillegg så bor jeg tross alt i Norge og der er jo alt så bra …

Men betyr det at alt er bra? Eller kan det også bety at mange vil føle et press på å måtte ha det bra fordi utgangspunktet krever det? Du får spørre deg selv …

…men husk! Det er fullt mulig å klage på sitt og samtidig legge en tier i ei innsamlingsbøsse.