Dette er mani

Klokken nærmer seg 20.00 på en helt vanlig hverdag.
Hundebabyen har fått sin vanlige kveldstur.
Alt jeg skulle gjøre denne dagen er gjort eller nøye re-planlagt i kalenderen til en annen mer passende dag.
Nå venter kun sofa & og koreansk datingprogram på Netflix fram til jeg skal legge meg.
Jeg står på stua alene og rigger til settingen for kvelden og skal strekke meg for å tenne en lampe.
Lampen er en del av svært få saker jeg klarer å ha framme i en minimalistisk stue i motsetning til bokhyllen jeg måtte kaste ut fordi jeg ikke klarte å slutte å sortere bøkene i den.

Jeg kjenner at jeg gleder meg – jeg vet ikke hva jeg gleder meg til, av eller for – men hjertet gjør faktisk et klisjepreget ekstra hopp og fjeset mitt sprekker opp i et massivt glis som en reaksjon på en synkronisert eksplosjon av følelser på innsiden og utsiden.
Konfettiparty i ALLE meg-cellene.
For no reason.
Eufori ut av det fuckings blå.

Jeg hadde opplevd denne tilbakevendende overveldende euforien på omtrent samme tidspunkt hver eneste kveld – på denne fjerde eller femte kvelden med samme overdrevne følelse innså jeg at dette egentlig begynte å bli ganske merkelig og slitsomt.

Trygt plassert i den vante sofakroken med hunden sammenkrøllet under teppet sammen med meg kom det sjuke spørsmålet jeg måtte stille meg selv:

«Kan man ville dø av å ha det FOR bra?»

Jeg innså i det øyeblikket at jeg sørget over tapet av mørket.
Over å kunne styre tankene mine eller å kunne ta en pause fra de og ikke MÅTTE gjøre noe.

Å MÅTTE gjøre noe når jeg befant meg i tussmørket gjorde meg fly forbannet og utmattet allerede ved tanken.

Som hypomanisk derimot har hjernen min full fest hele tiden og den lager uavbrutt ting den innbiller meg at jeg MÅ gjøre slik at resten av meg naivt dilter etter partytoget som en nikkedukke – oppgave etter oppgave.

Jeg får ikke ta fri fra min egen vilje.

Jeg savnet deler av mørket.
Kontrollerbart og fint.
Stille og trygt.
Avslappende og selvvalgt.

Jeg har aldri hatt det ønsket selv.
Å dø.

Jeg har i ungdomsårene mentalt gradert vennskap ved å vurdere hvem jeg trodde ville ha møtt opp og hulket i begravelsen min.
Jeg har tidvis ønsket innleggelse på sykehus med en knekt fot eller skadet arm istedet for å måtte møte opp usynlig stoffskiftesliten på jobb kl. 06.00.

Eller ønsket at natten varte lengre og at morgenen var lengre unna.
Eller at sommeren ikke kom – sollys er overveldende slitsomt og slightly tvangsbelag for alle – syk eller ikke – om å komme seg ut av huset og GJØRE noe (ref. solbriller HELE året)
Men that’s it.

Jeg ble mildt sagt fornærmet når jeg ble tilbudt stemningsstabiliserende, antidepressiva og antipsykotikum som medisinsk behandling for diagnosen bipolar.
«Hva da – skal jeg bli MINDRE enn den jeg er??!!!»
Jeg som i årevis hadde skrudd begrensningene PÅ og livet AV skulle vel for faen ikke la meg frivillig berøves av medisinske overdrivelser i tillegg?

Jeg som ville komme ut av mørket og igjen farge ALT med personlighet og humor og stå-på-vilje.

Jeg ELSKET første gangen jeg opplevde hypomani.

«Er det SÅNN det føles å være som alle andre??!!! Fuck Yeah!»

Jeg visste ikke da at det jeg opplevde var en uønsket bivirkning av medisinene mine og at det var dette som endret diagnosen min fra «bare» depressiv til bipolar. (Later)

Jeg har alltid trodd at med mye energi og vilje til å gjøre ting – vil livet mitt bli så SJUKT mye bedre.
Så mye bedre enn å sitte stille og ikke klare.
Så mye bedre enn å være tom i hodet eller å stadig gjennomgå de samme minnene og hendelsene du helst skulle vært foruten – om og om igjen.
Så mye bedre enn komforten i mørke rom & apatien i kontrollerte valg.

Jeg opplevde etterhvert en stor sorg over at roen min var borte.
Det startet ironisk nok etter at den duse lyspæra satte meg i spotlight denne kvelden i uforklarlig eufori på stua.

Å ville komme seg vekk fra det tåretunge mørket en depresjon kan føles som er unektelig lettere å forstå enn at noen vil slokke en evigvarende høypulserende spotlight.

Men se for deg et sammensurium av tilsynelatende uendelige ord, mønstre, tanker ,farger, toner, mennesker, samtaler, kjøp, salg, partnere, brudd, minus på konto, pluss på konto, ubetalte regninger, kjærlighet, sorg, smil, gråt, valg, våkne timer, impulser, impulser, impulser som du reagerer på HELE tiden.
Altså konstant.

Tenk deg så skammen som kan komme av å stadig gjøre ting du angrer på og at du hele tiden befinner deg i konsekvenser som du overhodet ikke klarer å stå for.
Tenk deg at du ikke alltid husker det du har gjort.
Tenk deg hvordan timene og minuttene foran deg består av en type fylleangst som er helt ute av karakter og føles overveldende uhåndterbare.

Tenk da helt til slutt i tankerekken for denne gang – at de få øyeblikkene av klarhet midt i en brainstorm du ikke vet om noengang ender – rekker å føle på den samme sorgen og lengselen etter et fredfullt sinn.

Det jeg setter ord på nå er mani – en av de ekstreme polarene av bipolar lidelse.

Og jeg skjønner det nå.
Det er naivt og fuckings farlig av meg å ønske eller romantisere den særdeles mildere tilstanden hypomani.
Å ha det FOR bra er nettopp det – FOR bra.

Jeg skjønner det.
Jeg skjønner at man vil at det også skal ta slutt.
Jeg skjønner at valg som kan virke fullstendig logisk i det ene øyeblikket kan plutselig sette deg knee deep i kvelende konsekvenser i det neste.
Jeg skjønner nå at å konstant reagere på impulser for en bipolar i mani også kan føles overveldende på lik linje med en som sitter i bekmørket og ikke makter tanken på å måtte ta et valg; begge vil på et tidspunkt bare at følelsen av status quo i uendelighet – uansett hvilken vei du vipper – skal ta slutt og erstattes med stillhet og ro.

Ikke død.

Men stillhet og ro. Ro.

Ærr. O.

---