Bygdedyret

Norge fikk en sjokkerende og trist nyhet da en av våre mest fargerike og varme kunstnere valgte å avslutte livet 26.desember.

Tilbake sitter Aris familie og venner i bunnløs sorg og sjokk.

Jeg kjente ikke Ari, men jeg kjenner likevel en sorg over at et medmenneske ikke lenger orket å møte livet og nye dager.

Det ligger mye smerte, ensomhet og fortvilelse i et menneskesinn når eneste reelle valg er å dø. Det kan spekuleres i, og antas over en lav sko hva som ligger bak et selvmord, men vi kan aldri vite.

Det er smertefullt å brekke vingene. Når vingene brekker blir du ensom og alene. Du sitter tilbake og ser på alle andre som lekende lett flyter av gårde på vinden. Opp mot sollyset. De leker i livsglede, drar dit de vil uten noe som hindrer.

Dine brukne vinger tynger deg. De kan ikke bære deg opp mot sola. De verker og minner deg på din ufullkommenhet. Det ultimate bevis for at du ikke har verdi. De har vært brukne så lenge at de ikke vil gro rett.

Utad viser du en glede som ikke finnes. Masken gir inntrykk av at du har funnet ny mening i livet, selv når du ikke kan fly.

Vellykketheten ligger rundt deg som en glitrende dyne, men den skjuler sannheten.

Hvorfor tror vi at mennesker som jobber i offentlighet ikke eier følelser?
For det må vel være det som er årsak til at alle synes seg berettiget å snakke stygt om kjente mennesker i offentlighet? «De har selv valgt å være kjendiser» er et argument. Det er vel en sannhet med modifikasjoner.

Er jobben din å skrive bøker, være skuespiller, sanger, kunstner, idrettsutøver o.l. , da er du dyktig om den gjør deg til en kjent person. Du har drømmejobben. Lever av det du elsker å gjøre.

Skal det være lov å drive heksejakt på andre fordi de gjør en god jobb?
Forvente at alle skal ha en del av dem siden de har havnet i godt selskap? Nekte dem privatliv og grave i fortida?

Det er mye dobbeltmoral ute i samfunnet. Ikke sjeldent får man høre at det er nåtid og framtid som betyr noe. Fortida er bak deg. Den er passert og kan ikke gjøres om. Dette gjelder tydelig ikke mennesker med kjendisstatus. For dem er visst fortida det eneste de skal måles etter.

Bygdedyret lever ikke bare i små bygdesamfunn. De største og feteste bygdedyrene lever i norsk presse. Der gjør de det de kan best. Snakke ned og grave fram feiltrinn som kan utbroderes til fryd for leserne.

Nei, jeg sier ikke at Ari tok sitt valg på grunn av ukeblader og avisers skriverier.
Men at en som sliter får det ekstra vanskelig om negativt fokus er overrepresentert trenger en neppe være rakettforsker for å forstå.

Ari var modig. Han turte være seg selv. Bruke de store ordene. Vise farger. Skille seg ut. Gi varme i en kald verden.

Vi burde alle være litt mer som Ari.
Si de gode ordene til de rundt oss mens de lever og kan høre, ikke vente til håpet deres har sluknet for godt.

Gi tid, alltid