Bipolar: Kampen mot trollet

Jeg ble utrolig lettet da legene på SUS endelig fremla diagnosen min, og spontant kom det fra min side: «Fine – ka gjør me nå doktor»?

Tenk at jeg nå fikk en en ny sjans og en mulig re-start av livet mitt, før det var for sent!

Det er dessverre altfor mange fordommer rundt hele spekteret som kalles for psykiske lidelser. Det er mye enklere å stå frem med sine lidelser om disse befinner seg en trygg og god plass nedenfor øreflippene.

Nå i mai er det to år siden jeg selv fikk min bipolar type 2 diagnose, etter å ha vært periodisk syk helt siden 10 årsalderen. Siden jeg nå tilhører den bipolare gruppen har dette blitt mitt selvlærte fagområde med kunnskap om psykiske lidelser og ikke minst konsekvensene av disse, både for min egen del og ikke minst for mine aller nærmeste rundt meg.

Bipolar: en biologisk sykdom

Bipolar lidelse er faktisk en biologisk sykdom kjennetegnet av avgrensede episoder med utpreget endring i stemningsleie og aktivitetsnivå. Episoder med økt energi og aktivitet omtales som mani for bipolar type 1 eller hypomani som for min egen bipolar type 2 lidelse.

Ved type 1 lidelse er de oppstemte maniepisodene så åpenbare at de i stor grad går ut over evnen til å fungere i dagliglivet. Ved min egen type 2 lidelse er de oppstemte hypomani-episodene forholdsvis milde og går ikke i vesentlig grad utover funksjonsnivået mitt. Snarere tvert i mot genererer hypomani enorm arbeidslyst, kreativitet og aktivitetsnivå, som en igjen da blir straffet for i andre enden når den hypomane perioden er over; med store søvnforstyrrelser, slitasje og utbrenthet.

Episoder med senket stemningsleie og redusert energi og aktivitet kalles depresjon, som ofte kommer i følge etter maniske eller hypomaniske episoder. Intensitet og varighet av de oppstemte og nedstemte episodene kan variere, og mellom episodene kan du ha helt symptomfrie perioder eller perioder med veldig få symptomer.

Vanligvis inntrer lidelsen i ung alder, oftest sent i tenårene, men lidelsen kan også bryte ut før tenårene og i voksen alder. I prinsippet er kjennetegnene på mani og depresjon like hos barn, ungdom og voksne, men symptomene utvikler seg forskjellig fra person til person.

Når symptomene føles bra

Noe som er vanskelig, er at mange av symptomene vi har i begynnelsen oppleves som meget positive. Hypomani gir økt glede, selvfølelse, energi og kreativitet. Hverdagen din blir mer produktiv og du blir mer engasjert i aktiviteter.

I tillegg blir du mye lettere irritert, for ting rundt deg går for sakte og alle andre er altfor trege i absolutt alt!

Årsakene til lidelsen er veldig sammensatte. Den kan være arvelig, men du trenger ikke bli syk selv om du har arveanlegg for sykdommen. Miljøet er også av betydning, alvorlige livshendelser, stress og lite søvn kan være utløsende faktorer. Personlig har jeg opp gjennom årene eksponert meg for absolutt det aller meste, for i perioder å lokke bipolar trollet ut av hulen sin.

Det blir sagt at en arver en sårbarhet for å kunne aktivere lidelsen, men en kan også leve gjennom hele sitt liv uten å bli syk. Er trollet sluppet ut av esken sin, er det dessverre ingen vei tilbake, men heldigvis finnes det mange mulige veier for å behandle lidelsen. Men da må en først få på plass en diagnose, noe som dessverre er særdeles vanskelig for min egen type 2 lidelse.

Å føle seg «litt bipolar» er ikke en diagnose

Andre kan nok undre seg over oss og kanskje selv føle seg litt «bipolar» på en dårlig dag? Men de vil aldri kunne forstå hvor grusom, lumsk og livsfarlig denne lidelsen kan være for oss. Dette før en endelig diagnose er satt og helsevesenet gir oss det verktøyet vi trenger. Forhåpentligvis klare å komme oss opp å gå igjen i samfunnet.

Ubehandlet kan lidelsen i verste fall utløse selvmord, da livet for den enkelte ikke lenger er til å holde ut.

Til tider kreves det utrolig mye energi og krefter i hverdagen til å opprettholde «status quo» med bipolar trolling. Etter selv å ha slitt med lidelsen nesten hele livet, er det nå helt fantastisk å få kunne leve et noenlunde stabilt og normalt hverdagsliv, uten å gjentatte ganger ramle så veldig langt ned i kjelleren igjen.

Vi kan også til tider være en prøvelse for våre aller nærmeste, men dette kan en øve seg litt på og normalisere sitt aktivitetsnivå.

For min egen del handler det aller mest om kunnskaper, erfaring, egeninnsats og ikke minst styrke til å «ride the beast», følge opp alle anbefalinger fra helsevesenet vedrørende egeninnsats og deres anbefalte mestringsplaner. Men det er klart dette til tider krever veldig mye av den enkelte, og av ulike årsaker har dessverre ikke alle av oss bipolare disse ressursene tilgjengelig.

Trollet forlanger stadig mye stimuli av oss, nikotin, alkohol, medisiner, narkotika, som igjen da blir misbrukt som selvmedisinering mot bipolar uro, hyperaktivitet, depresjon og store søvnforstyrrelser.

For min egen del var det alkoholmisbruk som fikk meg gjennom alle disse årene fra 15 årsalderen, før mitt personlige havari den 6. april 2019 med påfølgende innleggelse på SUS akuttpost C1.

Valgte bort alkohol og sigaretter

Når da hjernen min allerede er i en utløst kjemisk ubalanse, ønsker jeg ikke lenger å tilføre den mer gift enn høyst nødvendig. Jeg valgte derfor bort alkohol fra januar 2019 og nikotin fra juni 2020, som inntil da hadde vært mine to livsledsagere gjennom hele 40 år.

Uten dem hadde jeg aldri vært der jeg er i dag mtp egen karriere og arbeidshistorikk, men alt har sin pris og jeg ville jo selvsagt vært foruten denne 43 års lange periodiske kampen mot trollet og hans til tider grusomme trolling mot meg.

​​​​​Nå får jeg hjelp av helt nødvendige medisiner, selv om dette medfører noen bivirkninger som til tider kan plage meg litt.

Det var veldig enkelt å bli totalavholdsmann, da det egentlig kun handler om å ta et personlig valg. Uansett var jeg jo forsynt med alkohol, og for ordens skyld vil jeg bare nevne at narkotika aldri har vært en del av mitt liv.

Bortfallet av alkohol fra januar 2019 fremskyndet sykehusinnleggelsen min, da medisinen ble fratatt trollet. Det var også godt for meg å være litt fyllesyk, da dette bedøvet hjernen min og jeg fikk dermed litt fred fra trollingen hans en periode.

Tar lang tid før man får diagnosen

Type 2 lidelsen er spesielt livsfarlig før en får diagnosen, da vi går under radaren og mange av oss ender opp i substansmisbruk, ulykker og selvmord. Årsaken til dette er at det kan ta hele 15-20 år fra lidelsen blir utløst til vi i beste fall blir fanget opp og får profesjonell hjelp.

Da er det for mange allerede for sent, og som tidligere nevnt tok det ca 43 år før jeg endelig fikk min diagnose. Er du i utgangspunktet en ressursterk person, så klarer en dessverre å stå oppreist i kampen mot trollet mye lenger.

Desto mer skadelidende kan du da ende opp i totalbildet av livet ditt mtp store konsekvenser for alle dine nærmeste, og ikke minst din arbeidsgiver. Veldig mange av oss mister også dessverre sine jobber, selv om dette egentlig er i mot lov om likestilling og forbud mot diskriminering ref. likestillings – og diskrimineringsloven av 1. januar 2018.

Har en type 1 lidelse, får en normalt satt diagnose mye raskere pga utløste utagerende maniske episoder. Der det er så åpenbart at noe er alvorlig galt, vil en få tilbud om all nødvendig hjelp og videre oppfølging av helsevesenet.

Mens jeg med min type 2 lidelse opplever periodisk hypomani, som igjen da blir oppfattet som at jeg er i veldig godt humør og meget driftig i mine gjøremål for dagen. Mister absolutt aldri kontrollen og blir ikke manisk eller psykotisk. Personlig sammenligner jeg hypomani med en meget solid alkohol – silkebris – og dette vil en jo ikke uten kamp gi slipp på?

Men i lengden er dette ikke i samsvar med et godt liv for en selv, eller sine aller nærmeste. En blir veldig sliten av å ligge i delvis konflikt med omgivelsene sine pga et altfor høyt aktivitetstrykk på de aller nærmeste rundt seg.

Bipolar betyr «2 poler» (tidligere manisk/depressiv), og jeg tenker ofte på hvor mange av oss som ender i graven etter å ha lidd seg gjennom hele livet uten hjelp mot sin bipolare depresjon. De som ikke har fått hjelp mot sin periodiske alkoholisme, narkotikamisbruk, nedstemthet og perioder med helt uforståelig redusert energi.

Videre tiltakløshet, store søvnforstyrrelser, angst, spise forstyrrelser, selvskading, sosial tilbaketrekking og raske følelsemessige svingninger. Følelser som igjen kan spinne totalt ut av kontroll, og i verste fall medføre store uopprettelige konsekvenser for den enkelte av oss bipolare.

Problemer i skole eller arbeidslivet, tanker om at livet ikke er verdt å leve. For å ikke nevne alle familietragedier som oppstår på grunn av en omsorgspersons ukjente bipolare lidelse.

Skoletaper

Fra og med 4. klasse opplevde jeg selv skolegangen som særdeles vanskelig, som igjen medførte å bli en såkalt skoletaper. Dette fremkommer tydelig i min karakterbok fra Grannes barneskole, da jeg helt åpenbart begynte å bli plaget med trolling.

Mye uforståelig uro og jeg vet ikke pr. i dag helt sikkert hva som egentlig utløste lidelsen min, men har mine private tanker rundt dette. Det er ikke alt som er like lett å dele med omverdenen, men jeg er for lengst ferdig med fortiden. Jeg har selv opp gjennom årene møtt mange som dessverre henger fast i fortiden sin, og ikke vil slippe taket. Det blir ikke mye fremdrift med slike perspektiver på livene sine, uansett årsak til den vanskelige situasjonen for den enkelte. Men igjen skal en være forsiktig med å vurdere andre sine psykiske problemer, som vi kanskje kun ser overflaten av? Det er meget viktig for folk som sliter mentalt å bli sett, hørt og forstått!

Etterhvert fremstod jeg ovenfor min lærer og skole på en måte som ikke var i samsvar med en noenlunde normal gutt på bare 10 år. Etter dette ble resten av skolegangen min særdeles vanskelig for meg, da bipolaritet også medfører veldig mye avsporing av tanker og dermed påfølgende uro og store konsentrasjonsproblemer.

Det var for lite aktivitet for meg inne i klasserommet, da jeg egentlig trengte noen praktiske utfordringer. Det stod absolutt ikke på viljen, men trollet stod nå i veien for en noenlunde normal skolegang.

Det var ikke bare Nils Olav som fikk styre sitt liv lenger, trollet hadde nå endelig fått fremstå i all sin prakt.

Hvilke ressurser har en 10 år gammel gutt å stille opp med her? Jeg liker ikke å tenke tilbake på disse greiene da jeg av natur er en som prøver å lukke nødvendige dører for å komme meg videre etter livs belastende hendelser.

Endelig en praktisk skolegang

Utelatt fra normal undervisning endte jeg opp i en arbeidsklasse på Sola ungdomsskole. Jeg fkk da i en alder av 13 år startet opp med en praktisk mekanisk utdanning da jeg til min store fornøyelse ble utplassert hos Hermansen Karrosseri Verksted på Tjelta. Endelig fant jeg min arena i livet mitt og Hermansen senior ga meg til og med en god lønn, selv om dette ikke var helt etter regelverket. Tenk for en inspirasjon etter så mange år med problemer på skolen?

Dette ble starten på noe nytt og veldig positivt, og i 1982 ble mekanikerutdannelsen min sikret med lærlingeplass på Rosenberg Verft. All honnør her til tidligere rådgiver Odd Møller ved Sola ungdomsskole og min tidligere kollega Franklin Larsen ved Rosenberg Verft som ivaretok meg, uten at jeg som en ung gutt egentlig forstod hva som skjedde i kulissene rundt meg.

Initiativ og omsorg fra Odd & Franklin var med å berge fremtiden min. Jeg hadde jo et dårlig utgangspunkt med en meget alvorlig og ukjent lidelse i kroppen som i perioder av livet forgiftet mitt sinn med sin trolling mot meg.

Stor selvmordsfare

En ny oversikt antyder at personer med bipolar lidelse har 20 til 30 ganger større risiko for å ta sitt eget liv. Forskning har vist at selvmord forekommer oftere blant personer med depressiv lidelse, sammenlignet med den øvrige befolkningen.

Lidelsen kan holdes i sjakk med veldig mye egeninnsats og oppfølging av mestringsplaner som er utarbeidet i nært samarbeid med helsevesenet. Noen av oss klarer seg med veldig lite eller ingen medisiner i det hele tatt, men da er jo faren igjen mye større for et helt unødvendig tilbakefall, og i verste fall tilbake til substans misbruk igjen. Enda et nytt personlig havari, med påfølgende nye sykehusinnleggelser og med alle de negative konsekvenser dette igjen kan medføre.

Vi har jo også som nevnt egne personlige kriseplaner fra helsevesenet som vil bli iverksatt om en skulle få et alvorlig tilbakefall, så prognosene her er egentlig meget gode om en bare følger opp og tar egne forhåndsregler.

Personlig er jeg nå ved veldig godt mot mtp hvor langt jeg har kommet på så relativt kort tid, etter min egen sykehusinnleggelse. Gjennomgikk en medisinreduserende test fra 4. mars 2021 i nært samarbeid med fastlegen min, for å finne ut hvor langt ned jeg kan redusere medisin bruken, og videre kunne fungere optimalt i hverdagen min.

Fikk da kraftig bekreftet min type 2 diagnose da jeg etter relativt kort tid ble hypoman. For å ikke å slite meg ut med en lengre periode med ny høy aktivitet, så måtte jeg gjenoppta medisinering 24. mars. Har absolutt ingen problemer rundt dette, og for min del var dette en helt nødvendig test.

Ønske om å hjelpe

Veldig mange ute i samfunnet lider av psykisk sykdom, og ikke minst tenker jeg på alle våre unge som kanskje ikke blir fanget opp før det er for sent? De tør ikke stå frem med sine psykiske problemer i frykt for å bli hånet og stigmatisert av meg og dere ute i samfunnet vårt.

Etter forholdene klarer jeg meg særdeles bra nå, og har et meget sterkt ønske om å dele mine erfaringer og kunnskap vedrørende psykisk helse. Tilby min personlige ekspertise i de rette fora, for da igjen å kunne veilede folk med tilsvarende lidelser.

Dette føles enormt frigjørende for min egen del og jeg vet nå a​​​​​​v egen erfaring at folk som sliter har behov for kontakt med noen veteraner fra noenlunde samme sykdomsbilde. Jeg er selv FN-veteran fra borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia (Bosnia 1993-94) og vet at krigsskadde helst ønsker å snakke med noen som faktisk har vært i krigen.

Dette innlegget handler ikke bare om meg. Jeg er ivaretatt av helsesystemet. Men saken min handler om alle de andre som dessverre ikke får hjelp for sine psykiske problemer. Uansett hvilke type lidelser og hvor i dette enorme psykiske lidelsesspekteret disse måtte befinne seg i.

Kunne jeg bruke min historie, kunnskap og bipolare erfaringer til å gjøre noe positivt for andre som strever med noenlunde tilsvarende psykiske problemer?

Kanskje en av dere som leser dette innlegget finner mot og styrke til å søke hjelp før det er for sent?

Ble tvangsinnlagt

Det var jo særdeles vanskelig for meg å finne hjelp til mine totalt uforståelige plager gjennom alle disse 43 årene. Dette var jo livet mitt og jeg kjente ikke til noe annet, så lenge ikke den periodiske tilgangen på alkohol og sigaretter ble forstyrret, så fungerte jo greiene for meg.

Selv jeg som er en erfaren mann absolutt ikke var redd for noe som helst, ble dessverre ikke min lidelse fanget opp før jeg var blitt så alvorlig syk at dette medførte tvangsinnleggelse.

Det var min kone som tok alle nødvendige grep overfor meg og SUS. Tenk for en utrolig styrke hun utviste oss og det midt oppi en overhendig belastende tid for oss begge!

Selv etter innleggelsen brukte noen av landets aller beste leger hele 6 uker bare for å kunne sette en foreløpig bipolar diagnose og videre starte opp med utprøving av medisiner. Jeg var da nær psykotisk og totalt utslitt etter å ha utviklet meget store søvnforstyrrelser spesielt over de siste 7 måneder.

Jeg hadde på dette tidspunktet store vansker med å gå lenger enn 10 meter, for ikke å snakke om at hjernens alarm system nå var satt i sin absolutt aller høyeste beredskap. Jeg var da så høysensitiv at om noen mistet en ubetydelig gjenstand i gulvet, så hørtes dette ut som å stå inni en lukket container der noen slår løs på ytterveggene med en kraftig slegge.

Bare det å pusse tennene var nesten en uoverkommelig oppgave. For ikke å nevne belastningen med å være tvangsinnlagt på en akutt psykiatrisk sengepost med mye støy og krevende tilstander.

Jeg følte meg så utrolig svak og utilpass, og var videre engstelig for at jeg ikke ville klare å forsvare meg fysisk opp mot de andre pasientene på akuttpost avd. C1. Jeg opplevde da andre ustabile mennesker som jeg på dette tidspunktet oppfattet som potensiellt farlige. Jeg hørte til tider grusomme skrik gjennom nettene, da alvorlig syke mennesker i sin aller ytterste nød var i store ukontrollerte utbrudd. Dette opplevdes som at jeg da var blitt forlatt av alle dere andre, mens vi var innelåst for alltid.

Men har en selv vært nede i det aller dypeste mørket, så forstår en hvor jævlig slikt kan oppleves for oss mennesker!

Jeg opplevde også en enorm omsorg fra personalet og mine aller nærmeste, for ikke å snakke om hvor stort dette psykiatriske SUS anlegget egentlig er.

Til tider mye aktivitet både inne og utenfor bygningen, og veldig mange pårørende var på besøk i alle de forskjellige avdelingene der. Da får en se hvor mange som er rammet av psykiske lidelser, for ikke å snakke om alle de pårørende.

All honnør til leger og ansatte på avd. C1, som virkelig ivaretar alvorlig psykisk syke mennesker på en helt fantastisk måte. Dette betinger at vi som pasienter samarbeider og anerkjenner deres ekspertise, og kompetanse på disse store fagområder, og hele det spekteret som nå kalles psykisk helse.

Mange pasienter fornekter dessverre realiteter, men dette kan også til tider være sykdom som har tatt overhånd. Da er det ikke så enkelt å få fremdrift for sine helseplager og som et godt ordtak innen læring sier: «du kan lede hesten til vannet, men ikke tvinge den til å drikke».

Sett i lys av overnevnte tenker jeg ofte på hvor utrolig vanskelig det kan være for noen av våre ungdommer som sliter med psykiske plager. Som kanskje da i tillegg ikke har de rette omsorgspersonene rundt seg?

Med ovennevnte ønsker jeg at vi alle bidrar med å redusere stigma rundt dette enorme spekteret som heter psykisk helse, for fordommer rundt psykisk helse tar liv og vi har ingen kjære å miste!

Takk for din oppmerksomhet!

Etterord:

Ønsker å tilegne dette innlegget til min kjære kone som tvang sykehuset på banen da jeg selv ikke hadde mer krefter igjen og bipolartrollet var i ferd med å vinne denne lange kampen. Jeg hadde da på eget initiativ søkt profesjonell hjelp i over 4 år, uten å bli fanget opp av noen kommunale eller private helsesystem. De som er glad i meg har Annett å takke for at jeg nå sitter her og skriver dette innlegget!