Begrepslapskaus, eller er en spade fremdeles en spade?

Det er stor forskjell på å innta offerrolle og det å være et offer.

Jeg har tenkt lenge over et ord, og begrepene knyttet til ordet. I mange år faktisk, har jeg tenkt, resonnert, grublet, tolket og vurdert ordet og alt knyttet til det. Offer.
Hvorfor har det blitt slik at et ord som bl.a beskriver at noen er utsatt for kriminelle handlinger lades negativt på alle tenkelige måter?

Er du et offer, er du automatisk en stakkarslig person uten ryggrad og evne til å se lyset i tunellen. Det sier i alle fall teoretikerne som har studert og fått gullkanta papirer på at de skjønner livet ditt bedre enn deg selv. Det er de som har spredd ordet om hvilken taper du er ,om du innrømmer at du er offer for andres onde handlinger.

Den tolkningen er veldig lett å ta til seg når en leser hva som skrives om temaet på ulike fora og i medier som tar opp emnet.
Jeg blir forvirra.
Det er så mange motstridende uttalelser både fra de lærde og de som pusler med faget på hobbybasis.
I det ene øyeblikket er det viktig med åpenhet rundt seksuelle overgrep, i det neste er du en enorm taper om du innrømmer at du er offer for seksuelle overgrep. Å være et offer er FY-FY!

Skille mellom offer og å leve i offerrollen

Hva med å skille mellom det å faktisk være et offer for overgrep og det å leve i/innta offerrollen?

Det er faktisk ganske stor forskjell på de to.

Endelig kunne skylden legges der den hørte hjemme. Hos overgriper, ransmann eller voldsmann.

Ved å benekte det faktum at det finnes offer, så frikjennes samtidig den som har begått den kriminelle handlingen i mine øyne.
I lovtekster kalles ofre for fornærmede. Akkurat det forenkler et mindre enkelt språk ihht lovverk og håndhevelse. Det korter tid, og plass i referater og dommer.
I denne sammenheng er det helt greit.

I alle andre sammenhenger, som i dagligtale, i terapirommet, i eget hjem, der er det ikke greit å bagatellisere traumene noen har blitt utsatt for ved å nekte noe anerkjennelse i å være offer for andres ondskap.

Å erkjenne uten å forbli i offerrollen

Jeg ble ikke fornærmet da noen fratok meg bestemmelsesretten over egen kropp.
Jeg ble ikke fornærmet da jeg ble truet med våpen, eller ranet.
Jeg ble ikke fornærmet da jeg ble utsatt for vold.
Jeg ble, og jeg er den dag i dag overgrepsoffer, ransoffer, voldsoffer.

I flere 10-år trodde jeg på at jeg var den enorme taperen som alle ofre fremstilles som. Disse årene har vært et sort hull av skam, hemmeligholdelse, bagatellisering, krampaktig «jeg-er-ikke-et-offer»-holdning som har slitt meg ut.
Det samme har andre jeg har snakket med uttrykt. Det å ikke tørre og be om hjelp eller anmelde forhold fordi man da avsløres som samfunnets tapere.

I den stadige higen i å ikke være et offer sto jeg og flere med meg låst i offerrollen. Ingen av oss gikk ut av det gjørmehavet før vi innrømmet for oss selv og andre at vi er ofre. Vi kunne rette ryggen, løfte hodet og møte verden med fast blikk i forvissing om at det faktisk ikke var vår skyld. Vi var ofre. Endelig kunne skylden legges der den hørte hjemme. Hos overgriper, ransmann eller voldsmann.

Erkjennelse og bevissthet gjør oss ikke til tapere

Jeg og flere med meg sliter den dag i dag med selvfølelse, selvrespekt og egenverd. Vi sliter med å ha tillitt til andre mennesker.
Vi kan ha problemer med å sette grenser eller prioritere egne ønsker og behov.
At vi kan forklare dette med at vi er tidligere ofre for kriminelle handlinger setter oss slett ikke i offerrollen. Vi erkjenner der imot at vi har latt oss prege for lenge av traumer, og at vi bevisst jobber oss gjennom de utfordringene vi har.
Hvor mange år hver enkelt person har blitt fratatt selvbestemmelsesretten over egen kropp og eget liv varierer.

Våre meninger og ønsker har ikke betydd noe.

Når da ekspertene påstår at vi er selvrettferdige, ikke kan eller vil be om unnskyldning, aldri tar ansvar for egne handlinger fordi vi elsker å være ofre; Det er da jeg innser, i slutten av 40-årene, at de har faktisk ikke skjønt bæra. Det handler ikke om å leve i offerrollen, og omfavne den som de lærde påstår. Å være et offer, det gjør deg ikke til et svakt og dårlig menneske. Når hver dag er en kamp for å stå oppreist, smile til de du møter, vise omsorg, gå på skole eller jobb, ikke la den/de kriminelle eie livet ditt, samtidig som du forsøker finne et snev av selvrespekt og egenverdi, da er du sterk!

Ektefølt “unnskyld”, eller en tom ansvarsfraskrivelse?

Det handler ikke om å ikke kunne be om unnskyldning. Vi har erfart livet igjennom at «unnskyld» er en tom og ubetydelig frase som slenges ut for å fraskrive seg ansvar. Hvor mange «unnskyld» har vi ikke hørt mellom slag,kvelertak,voldtekter eller andre overgrepshandlinger ,samtidig som at skylden har blitt lagt på oss for handlingene gjerningsmann utførte? Det er ikke noe samsvar mellom ordet «unnskyld» og det å være lei seg for å ha gjort eller sagt noe som andre tar ille opp, ikke i vår verden.

Det er stor forskjell på å innta offerrolle og det å være et offer. Selv de som aldri har blitt utsatt for stor urett kan innta offerrollen.
Bestem deg for at den eller de som gjorde deg til et offer ikke eier livet ditt. Plasser skylda der den hører hjemme. Den er ikke din.
Ikke gjør samme tabbe som meg.
Ikke la framtidsdrømmen gå fra deg fordi noen er negativ til den, og du tenker at din egen mening ikke betyr noe eller at du ikke er god nok til å gjennomføre.
Ta tilbake råderetten over livet og/eller kroppen din! Det er vanskelig, men ikke umulig. Det tar bare litt tid.

Foto: Pexel