Bare spis, så kommer du deg hjem!

Hvor tydelig må man være, på at noe er totalt galt?

«Du trenger jo ikke å være innlagt du, bare spis så er du fri.»
«Du hører ikke til her på avdelingen, du må bare spise.»
«Du er jo så oppegående og frisk, du trenger bare å spise.»

Alle disse uttalelsene har miljøterapeuter, og til og med behandlere sagt under innleggelser …

Hvor tydelig må man være, på at noe er totalt galt? Er det ikke tydelig nok å nekte helt å innta noe som helst næring eller væske? Hvem er det som nekter det hvis man har det bra og føler seg trygg? Er det så vanskelig å forstå at personen trenger hjelp når hun nekter totalt å holde liv i sin egen kropp?

Ordene satt fast

Jeg klarte ikke å si med ord hva som var vanskelig, fordi alt føltes utrygt og jeg var livredd. Hvem skulle jeg åpne meg til og snakke med om hva jeg var redd for? Hvem ville forstå når det virket som om ingen forstod meg i det hele tatt? Hvem kunne hjelpe meg å forstå meg selv når jeg ikke stolte (nok) på noen? Hvordan skulle jeg klare å bli trygg nok når det var så mye utrygt og uforutsigbart rundt meg? Hvordan skulle jeg si at jeg ikke orket eller klarte å leve sånn som alle andre, når alt jeg ville var å klare det alle andre klarte. Hvordan skulle jeg si at livet var for vanskelig med alle krav og forventninger, når skammen var så stor?

Bare spis, så kommer du hjem

Hvem ville forstå at jeg var redd og trengte hjelp til å leve, når alle rundt meg til og med ikke forstod meg når jeg signaliserte så tydelig med hele meg at jeg ikke klarte å leve?
Ordene var ikke der, men jeg sa det likevel med hele meg, så godt jeg kunne.

Men isteden for å forstå at jeg trengte hjelp til å leve, så prøvde de å motivere med å komme ut i det fri og leve sånn som alle andre. Men det var jo akkurat det som føltes så umulig.