Bare du er du!

Tanker til de kjære jeg har mistet til selvmord.

Gjennom livet har jeg erfart å miste alt for mange venner og bekjente i selvmord. Flest menn i ulike aldre. De fleste har vært i voksenlivets begynnelse, et par var godt voksne. Av ni menn var to av de over 30 år. Av elleve mennesker jeg kjente, som har valgt å avslutte livet, har to vært kvinner.

Elleve liv har gått tapt fordi deres personlige mørke senket seg så ugjennomtrengelig og tyngende at de ikke så annen løsning.

To av disse mennene var veldig nære og kjære. Derfor føles det så ekstra tyngende at jeg ikke fanget opp signalene på hvor galt de hadde det. Skyldfølelsen har vært enorm. Det tok et halvt liv å innse at de hadde bestemt seg. Jeg kunne ikke gjort noe annerledes, eller snakket de fra det. I mer enn 20 år har jeg analysert meg selv og mine handlinger opp mot disse to. Jeg har tenkt gjennom hver bevegelse, hver samtale vi hadde de siste dagene og ukene. Signalene har jeg ennå ikke klart å avdekke.
Ikke andre signaler enn de aller siste. Da verden plutselig var blitt et lyst og vakkert sted. De signalene som fikk oss rundt til å senke «guarden», og igjen puste med magen. Akkurat de signalene som burde fått oss til å bli enda mer oppmerksomme fikk oss til å slappe av. I dag vet vi bedre. Det hjelper ikke å sitte i etterpåklokskap og klandre seg selv over at man ikke innså hvilken veg de hadde valgt. Jeg har innsett det nå.

Vil du gi andre mennesker så mye makt at de påvirker resten av livet ditt? Vil du la mobberen, overgriperen eller andre vinne slaget om din eksistens? Ingen får det bedre om du blir borte.

«Dødsbudskapene»

Den dag i dag kjenner jeg følelsen av sjokket da dødsbudskapene kom. Kan hende at disse telefonsamtalene har vært med på å trigge min sterke angst mot alt som heter ukjent nummer. På denne tiden var det ikke nummervisning på telefoner. Uten å gå mer inn på temaet, så tror jeg mange sliter med telefonangst fordi underbevisstheten kobler det opp mot vonde opplevelser. Får du mange nok av dem, så blir det en uttalt sannhet.

«Ola»

Da jeg fikk telefon om at «Ola» hadde valgt vekk livet opplevde jeg hvordan det er når beina svikter. Jeg gikk rett i knestående, og foreldrene mine ble skremt fordi jeg ble hvit som et laken. Det er ikke lett å ta inn over seg en sånn brutal sannhet, og jeg satt nummen og apatisk med telefonrøret i hånda, lenge etter at samtalen var avslutta. «Ola» var den mest fantastiske venn jeg noen gang har hatt. Han drev egen bedrift som gikk veldig godt. Han hadde økonomisk trygghet. Kanskje var det singellivet som tæret mest. Men med sterke personligheter i familien som ikke godtok noen damer han presenterte, så forble han ungkar. Det høres sikkert rart ut at en voksen mann lar seg styre slik, men jeg er sikker på at vi alle kjenner både til mennesker som er for opptatt av andres bekreftelse på rett valg, og de som har en måte å styre andre på, uten at du vil kunne kalle dem ondskapsfulle.
Her har jeg førstehåndskunnskap. Selv om jeg var omgangsvenn med alle i familien i årevis, alltid invitert på middager og selskaper, så var jeg ikke bra nok for «Ola». Vi beholdt vennskapet, men det var alt. Kanskje savnet han meg like mye som jeg jeg savnet han. Det får jeg ikke svar på. Men jeg tror at da jeg ble underkjent av familien, så resignerte han. Han så ingen veg ut av tilværelsen som singel med familiens godkjenning. Og familien betød enormt mye for han. Jeg er veldig glad i familien hans den dag i dag, og det kunne ikke falle meg inn å klandre dem. Jeg forsøker bare finne svar jeg kan leve med. En som i utgangspunktet kunne fått hvem han ville. Ikke bare kjekk av utseende, men godhjerta, arbeidsom, humoristisk, pålitelig og sporty, men også hjemmekjær. Han var på alle måter en drømmemann. Så lite betyr det når livet blir ulevelig.

«Per»

Da «Per» ble borte, var ikke det et mindre sjokk. Jeg hadde vært på fest sammen med han kort tid før. Vi hadde hatt en kjempetrivelig kveld med felles venner. At han tok farvel med oss den kvelden, det er vondt å tenke på. Da vi skiltes, var avtalen å gjenta denne kvelden neste gang han kom hjem. Han var jo bare hjemme i ferier trodde vi. Vi visste ikke at han hadde blitt arbeidsledig. Vi så bare at vennen vår som hadde slitt seg igjennom skolegangen som mobbeoffer nå blomstret. Nytt miljø hadde gjort underverket. Det var det vi trodde. Han fortalte ingen at det ikke var noen jobb å dra tilbake til. Det fikk vi vite etter han var borte.
Siste kvelden er et godt minne. Jeg har bare gode minner etter «Per». Ikke at han gjorde så mye vesen av seg, men hans tilstedeværelse var alltid kjærkommen.
Alle gangene den kvelden han spontant ga meg en klem, eller kyssa meg på kinnet, fordi «du er du» som han sa. Det er gode minner å ta med i alt det vonde tankespinnet i etterkant. Det har gjort det lettere å akseptere at jeg ikke kunne gjort eller sagt noe som endra hans avgjørelse. Jeg velger å tolke hans væremåte mot meg den kvelden som at han sa «du skal ikke ha dårlig samvittighet eller klandre deg selv når jeg er borte».
I en setting den kvelden ble det litt utfordringer av hverandre, noe som endte med at han beit meg i låret. Selv igjennom dongeri ble det et kraftig merke etter tennene hans.
Det merket var fremdeles tydelig der jeg satt i kirka og så den blomsterdekka kista. Det føltes surrealistisk. Det var vanskelig å akseptere at han var borte mens jeg satt med et tydelig blått bitemerke han hadde satt den siste kvelden vi treftes.
Det ble en dobbel sorg når merket ble borte. Det var å miste ham en gang til. Det siste konkrete minnet om en unik venn. En som så vidt hadde startet voksenlivet før han valgte det vekk.

Vi kan alle bestrebe oss på selvmordsforebygging

Vi kan bli flinkere til å lytte, være til stede. Men for at vi skal kunne lytte, må den som sliter være villig til å snakke. Den som sliter, må være villig til å be om støtte for at vi skal kunne være til stede.
Hvis vi kunne klare å fjerne skammen i å slite med vonde tanker og følelser, så har vi kommet på god veg.
Den skammen blir ikke borte før vi klarer kneble hobbypsykologene som stadig vifter med tryllestaven «det-er-bare-å-bestemme-seg-for-at-alt-er-supert-så-er-alle-problemer-løst», eller sagt på en annen måte; – tenk positivt så går resten av seg selv.
Dere vet, alle de som griper tak i en løs setning av kognitiv tenking, uten å ha satt seg inn i prosessene ved denne positive tenkingen. For kognitiv tenking har noe for seg om man gjør det rett. Men hobbypsykologenes tilnærming med at man bare bestemmer seg for at det skal være en fin dag, den holder ikke vann.
Dessverre legger disse, som er veldig høylytte, stein til byrden for de som sliter med livet. De føler seg nok enda mer ubrukelige og unyttige når de ikke klarer å leve opp til dette, samme hvor mange ganger de gjentar dette tomme mantraet daglig.

Til deg som sliter

Livet er ikke enkelt! Du har innsett det. At du kjenner på vonde følelser, det betyr at du har et hjerte som rommer mye og mangt. Du tar på deg mer ansvar enn nødvendig. Det er ikke alltid at du er ansvarlig for det du utsettes for. Mye vondt påføres av andre. Den som sier noe annet lyver. Man kan ikke alltid velge hva som skjer.
Det du kan gjøre er å velge hvordan du vil se på situasjonen. Vil du gi andre mennesker så mye makt at de påvirker resten av livet ditt? Vil du la mobberen, overgriperen eller andre vinne slaget om din eksistens? Ingen får det bedre om du blir borte.
Det krever mot å be om hjelp når tankene blir vonde og plagsomme. Det krever mot å leve på tross av de også. Du har allerede vist mot hver dag. Du er sterk selv om du er sliten. Om du bruker styrken og motet ditt til å be om hjelp, så vil du til sist se at livet har mye bra å by på. Vegen dit vil både by på krappe svinger, steile stigninger og bratte bakker. Men du går ikke lenger alene. Etter en stund vil du merke at du ligger ikke lenger i svingene, du klatrer ikke lenger i bratte fjellsider uten sikring, eller aker deg ned på jakt etter noe til å bremse farta. Livet vil fremdeles være uforutsigbart, men du vil kjenne at verktøyene dine gir deg trygghet. De holder deg fast mens du tenker fram løsninger når det tilsynelatende er håpløst.
Det høres ut som en klisjé, men sannheten er; Du er verdifull, du er unik, du betyr noe for mange.

Til sist: Glansbildelivene som fremstilles i sosiale medier er ikke ekte. Ikke la deg lure til å tro at noen lever så problemfritt og fantastisk som de gir inntrykk av. Ingen har perfekte liv. De presenterer løgner på løpende bånd for å fremstille seg selv bedre enn andre. At du ikke klarer leve opp til disse er ikke bevis for at du har et problem som er uløselig. Du har bare andre utfordringer i livet ditt.

Be om hjelp. Mange er glad i akkurat deg, fordi «du er du».