Å bli en illusjon
Av Saniya Evinad
Til tross for at sykdommen beseirer meg til enhver tid, nekter jeg å la den tie meg.
Mine følelser og tanker rundt mat er ikke særegne. De er eksistensielle og virkelige, de påvirker meg både på innsiden og utsiden. Å hengi meg til sykdommen har ikke bare vært utfordrende, det har vært psykisk og fysisk belastende i den forstand at det føles som jeg har vist min hen til den. Jeg har gitt mine krefter til en banalitet som aldri vil kunne redde meg, hjelpe meg eller dra meg ut av den stille sorgen jeg først var i. Tristheten over å være for stor, hjelpeløsheten av å ikke kunne kontrollere livet og dristigheten av å måtte frykte de bekymringer som en gang ville komme. Jeg hatet følelsen av å ikke kunne bestemme, påvirke eller determinere over fremtiden. Følelsen av å ikke kunne systematisere livet på et papir. Frykten for å miste kontrollen rundt mat. Disse tanketomme følelsene lot jeg beseire, jeg gav dem næring, jeg gav dem energi til å overta, tyrannisere og eksplisitt raffinere kroppen min. Slik at jeg til slutt mistet kontrollen, den jeg så sårt fryktet å glippe, i kampen mot mat.
Hver dag er en kamp mot den innestengte manien for å ikke spise.
Jeg begynte å lokalisere mine egne dynamikker. Hvordan jeg skulle klare å tolerere å miste kontrollen. Snart startet begrensningen, kaloritellingen og de irrasjonelle tankene. Mat ble en oppgulpet idé som jeg i mitt hode betraktet som fiende. Jeg valgte å manifestere hodet mitt med systemer, idéer om hva som var galt og hva som var rett å spise. Mat ble et etisk prinsipp, som jeg kunne velge å invadere eller la stå utelatt. Jeg valgte som regel det siste.
Det verste var den konstante ambivalensen, det uklare bildet jeg aldri klarte å tyde av meg selv. Likte jeg det jeg så i speilet, eller måtte jeg mer ned? Dessverre ble jeg blind for min egen virkelighet. Realiteten var som en ballong jeg hadde mistet opp i lufta, kroppen ble som et forsidecover for min egen personlighet og livet mitt ble et evig kaos av illusjoner som aldri ville se dagslys. Plutselig kunne jeg skimre sollyset av det kroppen var tidligere, før jeg igjen ble skuffet over mitt eget håpløse virvar av idealer som aldri ville bli sanne. Jeg var for stor, uansett hva jeg gjorde og kampen, den brutale hengivenheten til sykdommen min, hadde ikke hjulpet. Var jeg lykkelig? Jeg visste alltid svaret, jeg vet svaret. Men jeg fortsatte, fordi sykdommen min handlet ikke lenger om det å være tynn. Det å være liten. Jeg hadde mistet kontrollen totalt, til en sykdom, et prosjekt, jeg trodde jeg trengte oppi idémyldringen min. Men som gjorde vondt verre, dro meg vekk fra virkeligheten og laget en sperre mellom meg og meg selv.
Hver dag er en kamp mot den innestengte manien for å ikke spise.
Jeg begynte å gjenkjenne kaloriene, uten å ha søkt dem opp. Livet mitt ble en evig vei mot et ideal jeg aldri ville kunne bli. Fordi idealet ikke fantes. Den lå, latent, i hodet mitt, tausbelagt og uten forvarsel, men slo meg i stykker hvert øyeblikk, hvert sekund, jeg hengav meg til den. Anoreksiaen, som aldri lot meg være i fred. De rundt meg så disse sekundene raskere enn meg, men jeg ville ikke spise, jeg vil fortsatt ikke spise. Fordi følelsene rundt mat er sterkere, brutaliserende og enda mer gripende enn følelsen av å gjøre de rundt meg glad. Er jeg egoistisk? Er jeg fortapt, i min egen grav? Er jeg tankeløs? Endelig var jeg den jeg ville være, så sårt, så intenst, men jeg visste at jeg var manipulert. Forrådt. Såret. Av den jeg hadde gitt meg til, den jeg hadde kastet energien min rundt, anoreksiaen.
Disse tanketomme følelsene lot jeg beseire, jeg gav dem næring, jeg gav dem energi til å overta, tyrannisere og eksplisitt raffinere kroppen min. Slik at jeg til slutt mistet kontrollen, den jeg så sårt fryktet å glippe, i kampen mot mat.
Les mer om spiseforstyrrelser og få hjelp her.
Denne teksten ble først publisert i Flyt frem.