– Vi trenger å tenke mer på fellesskapet og mindre på selvutvikling

Godt skrevet om hva vi taper når generasjonene glir fra fra hverandre. Men vet forfatterne at det finnes en verden utenfor kjernefamilen, idrettslagene og vaffelstekende bestemødre?

les også:

– Endelig gammel!

Generasjonene har glidd fra hverandre, mener forfatterne, og vi er i ferd med å glemme hva som ligger i den gjensidige kontrakten mellom dem.

I Den langsomme tryggheten går de to sosialdemokratene foran som eksempel på gode venner på tvers av generasjoner, og boka er strukturert som en brevveksling mellom de de to. Ina Libak (35) og tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen (74), begge Arbeiderpartiet.

Den såkalte generasjonskontrakten beskriver forventningene vi som samfunn har til at generasjonene stiller opp for hverandre gjennom livsløpet. Kontrakten ligger til grunn for velferdsstaten og pensjonsordningene vi har. Den binder oss også til avtalen om at vi som lever her nå tar vare på jorda på vegne av framtidige generasjoner.

Familiemann og toppolitiker

Sigbjørn Johnsen deler av sine erfaringer som familemann og toppolitiker, og fra oppveksten i et fattig, men felleskapsorientert etterkrigs-Norge, mens Ina Libak trekker på sine erfaringer av å ha blitt mor og bakgrunnen sin som sosionom. Hun har opplevd mye i sitt relativt unge liv: «Jeg så opp på bladene på trærne og tenkte at det var rart at de fantes midt oppi det grusomme som skjedde med oss» husker hun fra Utøya.

Der Libak er nytenkende og inspirert av sosialistiske idéer med vind i seilene om dagen, informeres den tidligere finansministeren av god, gammel arbeiderpartipolitikk. Hun tenker kortere arbeidsdager, bedre fødselsomsorg og i retning av borgerlønn, mens han holder på mer tradisjonelle konsepter som «bærekraftig utvikling» og «by og land, hand i hand».

Når de skifter fra det litt abstrakte politikerspråket til å snakke med utgangspunkt i egne opplevelser, blir budskapet lettere å få tak i. Og bakkeperspektivet kler dem godt. De to er tett identifisert med bildet av hedmarkingen som en sindig og ettertenksom type, med beina godt plantet på jorda. Deres «første opplevelser av å høre til var på Hedmarken, på et «bæssmorfang», skriver de.

Det blir noen referanser til Prøysen og Hans Børli, for å si det sånn. Og en hel del skogs- og tremetaforer.

Vi må ta oss tid til å lytte til de gamle

I Den langsomme tryggheten bryter forfatterne ut av hverdagsmaset, og tar seg tid til en samtale om de aller viktigste tingene, ja kall dem gjerne eksistensielle. En virkelig uheldig følge av avstanden som har oppstått mellom generasjonene, er at døden kjennes så langt unna oss som er unge og friske. Vi glemmer hvor midlertidig alt i livet er, særlig vår egen gode helse og relasjonene vi har til dem vi er glade i.

Og i den kjappe kunnskapens tid, hvor vi kan spørre KI om alt vi lurer på, er det også lett å undervurdere de gamles klokskap og erfaring. Men de som har levd lenge ser lettere forbindelser mellom fortid og framtid og kan lære oss å tenkte mer langsiktig, mener Libak. Og gjennom deres briller kan vi oppdage vi at måten vi lever på i dag, ikke er den eneste mulige.

I Johnsens del av boka tar han oss med tilbake til en tid da alt gikk saktere. Oppveksten på Hedmarken på 50-tallet gir oss innblikk i en annen måte å leve sammen på. På den vesle husmannsplassen uten innlagt vann beitet hesten deres utenfor huset og den lille gutten sov i samme seng som bestefaren. «De voksne var aldri langt unna, og slik vokste jeg opp med generasjonsmøter i praksis», forteller han.

Bygg boliger til eldre og studenter sammen

De jorda hedmarkingene gir oss gode argumenter for at vi bør forsøke å leve mer i nået. Men dette er ingen bok om hvordan du kan bli mer mindful eller lære deg noen ny, sakteregående livsstil. Nei, de to arbeiderpartietveteranene retter oppmerksomheten mot hva slags politikk som må føres for å legge til rette for mer langsomhet i livene våre. De spør hvordan vi i fellesskap kan innordne samfunnet vårt for å få det til.

Libak har nettopp blitt mor og har en ny baby på vei. La oss begynne oppussingen av generasjonskonrakten ved bedre fødselsomsorg, foreslår hun, for det har hun opplevd behovet for. Vi har gått fra en tid der fødende ble tatt vare på av kvinnene i slekta, dem som selv hadde født. I dag har velferdsstaten overtatt oppgaven, men har ikke løst den godt nok. Liggetida på sykehuset etter fødsel har gått fra over fire døgn i 1998 til tre døgn i 2009. I dag reiser de fleste hjem etter bare 48 timer. Og i Oslos nye fødetilbud skal friske kvinner oppfordres til å dra hjem allerede ett døgn etter fødsel. Vi trenger tettere oppfølging og nok folk, plass og tid på fødeavdelingene.

Og så må vi planlegge for gode menneskemøter mellom generasjonene. Sykehjem må bygges sentralt og gjerne i nærheten av barnehager og skoler. Og hvorfor bygger vi ikke flere eldreboliger og studentboliger i sammenheng? spør Libak.

Litt mye vafler og strikking

Som frivillig barnløs kjenner jeg meg nok litt ekskludert fra det veloppdragne vi’et de to sikter til, særlig når de skriver at nordmenn får for få barn til at vi vil klare å skjøtte generasjonskontrakten i fremtiden.

For forfatterne finnes det liksom ingen verden utenfor kjernefamilen, de veldrevne idrettslagene og de vaffelstekende, tradisjonsstrikkende hedmarksbestemødrenes fang, kan man man få inntrykk av. De skriver åpenbart fra et majoritetsperspektiv, og jeg synes nok de kan virke litt blinde for den symbolske makta som ligger i de tradisjonelle verdiene de vil fremme. Har de noen gang hørt om urettferdig fordelt kulturell kapital? lurer jeg. Eller tenkt på at framsnakk av en livsstil de fleste bare kan drømme om, kan være ekskluderende?

Libak og Johnsens tiltro til generasjonskontrakten framstår litt naiv. For det er noen enorme muligheter de mener å se for framtida vår, bare vi verner om de sosialdemokratiske verdiene. Jeg deler ikke optimismen, jeg tror det må mer omgripende omveltninger til.

Men boka er viktig likevel. I en kultur der vi er blitt vant til å sette oss selv først, og hvor det hele tiden legges opp til at vi skal konkurrere mot hverandre, er det nødvendig at politikerne planlegger og tenker framover for oss.

Og vi trenger flere bøker der det legges planer for fellesskapet, heller enn at vi får oppskrifter på hvordan hver og en av oss kan bli bedre versjoner av oss selv.

---