«Uten synlige tegn»: Syk eller viktig opprør mot et samfunn ute av kurs?

TV-serien gir viktig innsikt om sammenheng mellom kropp, sinn og sykdom.

Men den burde sagt noe om at de unge pasientenes symptomer kan ses som et legitimt opprør mot et samfunn og en skolehverdag helt ute av kurs.

Dokuserien følger legeduoen Elin Drivenes og Hans Petter Funding i deres arbeidshverdag på universitetssykehuset i Tromsø. De to psykiaterne utgjør et spesialteam av som tar imot barn og ungdom med somatiske plager som ikke lar seg diagnostisere. «Aldri før har norske sykehus tatt imot så mange barn og unge med uforklarlige symptomer» lyder TV2s innsalg.

Margrethe har kroniske smerter og er utmattet. Thea har ryggsmerter og har mistet førligheten i bena.  Sofie sover hele dagen. Julie er kvalm og klarer ikke spise. Ingen av dem får til å gå på skolen. Jentene har vært syke i lengre tid, uten å få behandling. De er nedbrutte og desperate, og seerne blir vitne til den vanskelige jobben legene må gjøre for gjenvinne tillit hos dem.

– Tror dere jeg later som?

– Denne jenta har smerter i hele kroppen, og har blitt utredet over seks år. Hun har nok veldig liten tillit til helsevesenet, konstanterer Drivenes overfor kollegene sine. Så til jenta i behandlingsrommet:

– Hva har du tenkt om hvorfor ting er sånn som de er for deg nå, Margrete? Hva var det som skjedde på det tidspunktet da symptomene oppstod?

– Hæ? Hvordan det starta?

– Ja, da du var ti år så var du så utmattet at du ikke klarte å bo hos faren din. Kan du tillate deg å tenke og håpe at han er veldig glad i deg?

– Nei, jeg vet at det ikke er sant.

– Jeg tenker at det som er viktig for deg, Margrethe, er at du og pappa får det bra.

På lignende måte rulles de mulige sosiale årsakene til de andre jentenes symptomer opp. Thea har det vanskelig på hjemmebane etter brorens selvmord, og hun finner seg ikke til rette i klassen. Sofie sliter også med tapet av et søsken, og Julies kvalme har rot i misnøye med egen kropp.

Allerede samme dag som serien ble lagt ut fikk jeg tilsendt anbefalinger fra mange ulike hold. Kanskje ikke så rart, for jeg har snakket mye og høyt om forvilelsen min over at helsevesenet i så liten grad forholder seg til sammenhengen mellom kropp, psyke, relasjoner og sosio-økonomisk situasjon. Det står helt klart for meg at legene gjør en uvurderlig jobb, og at serien fremmer et mer helhetlig menneskesyn.  Sånn sett er den et viktig bidrag til folkehelsa.

Ungt privatliv på tv – er det greit?

Etter det første og avgjørende arbeidet med å etablere en allianse med barnet, begynner legenes kartlegging av familiehistorie og hverdag. Hva bekymrer de seg for, hva har de opplevd? Gjennom samtale og spørsmål får de jentene til å åpne opp for at det de opplever kan ha sammenheng med «noe utenfor kroppen».

Det intime innblikket vi får i jentenes privatliv og sårbare indre har skapt reaksjoner. På Kvinneguiden og Facebook dukket det raskt opp kommentarer fra folk som var bekymret for hvordan jentene vil oppleve oppmerksomheten. Vet de egentlig hva de har samtykket til? Hvordan vil de oppleve reaksjoner fra jevnaldrende?

Margrete fremstår spesielt sårbar, livredd for å bli misforstått. Hun forsvarer seg med korte, avvisende svar på legenes konfronterende spørsmål, og viser det tydelig når hun synes spørsmålene legene stiller er dumme. Men kameraet går tett på og fanger opp smerten og redselen hennes, og jeg synes filmskaperen skildrer jentene med respekt og ømhet, på deres egne premisser.

Privilegerte leger

Innimellom scenene fra behandlingsrommet, er det klippet inn ville og vakre nordnorske vintertablåer. Vi får også bli med legene når de drar fra jobb. Drivenes sykler til og fra jobb i all slags vær, og skuer ofte ut av vinduet utover fjorden og de majestetiske fjellene. Funding besøker vi på hytta hvor han drar for å finne ro. I en scene ligger Drivenes i hengekøya med datteren og de to snakker om operasjonen jenta skal gjennom. Nærheten og varmen mellom dem er rørende, alt er trygt og godt.  

Sekvekvensene strukturerer serien som en fortelling, og de understreker for oss at legene er mennesker av kjøtt og blod, ikke bare hvite frakker. Men idyllen i legenes familieliv, og mulighetene de har til å kople ut og nyte naturen, får meg også til å tenke på hvor priviligerte liv de ser ut til å leve, sannsynligvis til forskjell fra jentene og deres familier.

Det skjeve maktforholdet mellom jentene og legen kommer selvsagt også fram i behandlingsrommet. Jentene må være flinke pasienter og gjøre som de blir bedt om skal de bli friske. Derfor er scenene der Margrethe yter motstand mot legene viktige.

Funding er åpen om at han lar seg trigge av motstanden hennes. Han begynner å bli lei av å forsøke å hjelpe henne, innrømmer han, når ikke vil bli frisk.

– Det er nesten så hun svarer oss med forrakt, sier en tredje lege.

Når kroppen setter grensene for oss

Selv om jeg synes det er heltemodig av Funding å dele svakhetene sine, undrer det meg også at jentas sinne vipper legene av pinnen. Man må vel regne med at kampen hennes for et bedre liv også innebærer et opprør mot folk som innskrenkrenker selvråderetten hennes – selv om de posisjonerer seg som gode hjelpere?

– Det er du som bestemmer over livet ditt, ikke symptomet, sier Drivenes ved et senere tidspunkt til jenta – som sannsynligvis har så liten frihet i livet at kroppen har kollapset i protest. Det stusser jeg også over, for kanskje er symptomene en måte for kroppen hennes å sette helt nødvendige grenser.

Frustrasjonen over å være fullstendig underlagt legenes vurderinger er i hvert fall ikke særlig vanskelig å sette seg inn i. Jeg synes heller ikke det er rart hun fnyser av legenes overdrevent positive heiarop når hun inviterer faren til å være med på møtet via telefon. Sannsynligvis har hun hatt all grunn til å fortsette å være sint på ham.

Legenes konfrontasjoner kan være ganske knallharde,  og de ser ofte ut til å være både nødvendige og virkningsfulle, som overfor Julie som sliter med kvalme og vekttap:

 – Vet du hva jeg tenker når jeg hører deg si at du ikke tåler den maten? Jeg tenker at du må tørre å si jeg vil ikke spise den maten, for da går jeg opp til 70 kilo igjen.

Men det er lett å se at konfrontasjonen framkaller stort ubehag og følelse av avmakt hos pasienten. Sannsynligvis er matinntaket et av svært få områder i livet hun føler hun kan kontrollere, og jeg skulle ønske at dokumentaren gikk lenger i forsøket på å belyse hva det er jentenes kropper gjør opprør mot.

Livet som gjorde dem syke

Det er litt av noen suksesshistorier vi presenteres for. Alle de portretterte jentene opplever bedring, og kan gradvis vende tilbake til skolen.

– Jeg har snitt på 5,7, forteller jenta som er på vei til å å erklæres frisk og utskrives fra behandlingsopplegget.

-Det er ikke det faglige som er problemet, legger hun smilende til.

Så klippes det til Drivenes, som reflekterer over jentas gode prestasjoner:

– I dagens samfunn kan man liksom bli hva man vil, og man har en forventning om at man skal få til alt.

– Det er samfunn der er krevende å være frisk i, istemmer Funding.

– Ja, for selv om foreldrene deres vil ha tilbake jentene de var før, så skal de jo ikke tilbake der de var – det var jo det livet som gjorde dem syke.

Selv om legenes betrakninger er kloke, og serien gir oss innsikt i hvordan kropp og sinn påvirkes av de nære omgivelsene våre, benyttes ikke anledningen i særlig stor grad til å peke på årsaker som ligger utenfor den enkelte jentas rekkevidde.

Når løsningen blir et behandlingsopplegg der barnet raskt presenteres for en plan om gradvis tilbakeføring til skolen, er det lett å glemme at det kanskje var skolen og forventningene i dagens kunnskaps- og konkurransesamfunn som var med på å gjøre henne syk i utgangspunktet.

Hva om vi også så symptomene som et opprør mot kunnskaps- og prestasjonssamfunnet, mot en skolehverdag ute av kurs?