Pasientrom 42: På lukket avdeling

Erfaringene skildres i grufull detalj fra en pasients perspektiv.

I sommer var jeg utsatt for en ulykke som satte i gang et helt skred av aktivitet fra helsevesenets side: ambulanse, legevakt, luftambulanse, enda en ambulanse, sykehusinnleggelse, operasjon, rehabilitering. Det var fullstendig svimlende, ikke minst takket være de mange og sterke smertestillende medisinene jeg fikk underveis. Men det som slo meg hele veien, og som gjorde alt lettere å håndtere, var hvor tydelige absolutt alle helsearbeiderne var i kommunikasjonen med pasienten, altså meg. Alt de gjorde ble tydelig varslet: Nå legger vi et varmeteppe over deg, nå måler vi pulsen din, nå får du en sprøyte, nå kjører vi deg til legevakten, og så videre. Det føltes trygt oppi all dramatikken.

Sånt kunne jeg bli minnet om underveis i lesningen av «Pasientrom 42», Nikoline Riis Lindahls bok om sine to år underlagt tvungent psykisk helsevern på lukket avdeling. Den skildrer nemlig et nærmest totalt fravær av kommunikasjon under behandling, en situasjon som bidrar til å gjøre pasienten stadig sykere.

les utdraget fra boken her:

"Pasientrom 42"

Inn på tvang

Vedtaket om tvungent psykisk helsevern kommer da forfatteren er i midten av 20-årene, da anoreksien hennes er blitt såpass alvorlig at det står om livet. Hun er alvorlig underernært, og vekten må opp, raskt. Dermed blir det tvang. Så fryktelig mye tvang. Tallrike pleiere som holder henne fast, strammer belter rundt håndleddene, anklene og magen. Store hender som holder hodet på plass. Så en slange, koblet til en ernæringspumpe, som føres gjennom nesen og ned i magen fire ganger om dagen. Pleierne jobber effektivt og rutinert, men i nesten total stillhet. Kontante, ordknappe beskjeder fra ansiktsløse skikkelser i hvitt, ingen spørsmål om hvordan hun har det, hva hun føler eller hvorfor. Hun opplever å bli behandlet som et sett med symptomer, snarere enn et menneske med et indre liv. Når hun gråter, hvilket hun gjør ofte, får hun bare beskjed om å gråte på rommet sitt, og ikke så høyt. Hun forstyrrer de andre pasientene.

Tilværelsen på lukket avdeling er monoton, ulidelig, trang som en tvangstrøye, skildret med en nesten uutholdelig nærhet til stoffet. Det er et klaustrofobisk tekstunivers, med bare små glimt av menneskelighet, men så er det da også en skildring av en pasients erfaring av lukket avdeling. Det skal ikke være kos.

To år på lukket avdeling

Så hvordan havnet hun her? Forfatteren skildrer en barndom fylt av angst og uro, med et gradvis økende kontrollbehov som med tiden utvikler seg til en spiseforstyrrelse. Akkurat hva denne uroen skyldes sier hun ikke så mye om, men antyder noen traumatiske erfaringer. Sammenlignet med de detaljerte skildringene av helvetet hun gjennomlever på lukket avdeling, er denne vagheten først påtagelig, men sykdommens røtter er ikke denne bokens anliggende. Det den derimot viser, med all mulig tydelighet, er hvordan det sykelige kontrollbehovet i kollisjon med den tvangsinnlagtes akutte kontrolltap får katastrofale konsekvenser.

Det toårige oppholdet på lukket avdeling skulle i utgangspunktet bare vare noen uker.

Avviser ikke bruk av tvang

Veien ut av sykdommen blir først synlig etter at Lindahl er skrevet ut fra sykehuset. Vekten har kommet opp på et nivå som gjør det forsvarlig å la henne flytte hjem, men ingen ved institusjonen har noe håp om varig bedring. Bedringen kommer først da hun begynner å gå til en trygg og tilstedeværende psykolog, hvor hun langsomt og gradvis lærer seg å sette ord på og håndtere det indre kaoset som kom lenge før symptomene ble såpass akutte. Til dette viser tålmodighet, spørsmål og nysgjerrighet seg å være langt mer egnet enn belter, sonder og sovetabletter.

«Pasientrom 42» er helt eksplisitt en skildring av ett menneskes subjektive opplevelse av en fortvilt situasjon, ikke en lærebok. Den er heller ikke en avvisning av tvungent psykisk helsevern som sådan: At noen måtte gripe inn da Lindahl var døden nær, er åpenbart også for henne, og hun er tilsvarende klar på at mye av elendigheten kan tilskrives ressursknapphet og strukturelle problemer. Likevel bør den leses av alle som jobber i den skarpe enden av psykiatrien, som et innblikk i hvordan tvangen kan oppleves for en som utsettes for den.

---