3 rappere om angst, sammenbrudd og veien ut

Vår anmelder har lest tre norske rapperes fortellinger i bokform.

At kunstnere trekker på egen sårbarhet, er strengt tatt normen heller enn unntaket.

Men akkurat innenfor rap-sjangeren har nok mannsidealet tradisjonelt vært knytta til hardere verdier. Likevel ble det i 2023 gitt ut tre svært åpne og følsomme selvbiografier skrevet av suksessrike artister fra det norske hip hop-miljøet.

I boka Hva jeg forteller fulle gutter som kommer bort og later som de ikke vil snakke om panikkangst forteller Alis fra Klovner i kamp om egen angstlidelse, og hvordan han ble kvitt den ved hjelp av selvhjelpsverktøy fra den kognitive psykologien.

Arif Salum, aka både Phil-T-Rich og Arif Murakami, slapp akkurat boka Falle på plass, ført i pennen av Even Vaa. Boka er en klassisk oppveksthistorie, ispedd kuriosa fra norsk musikkhistorie. Som Alis ender Arif opp i terapirommet, men her blir traumene fra den utrygge barndommen hans trukket fram som forklaring på utfordringene han får som voksen.

Det som spiser meg er kunstnerisk og politisk hardtslående på et nivå som får de andre til å blekne i forhold. Tromsøværingen Jon-Are Masternes, aka rapperen Klish dykker langt dypere ned i mørket enn de to andre. Fra innsiden av eget hode skriver han levende og gjenkjennelig om rus, indre smerte, dødsønsker og forløsningen man kan oppleve av å få rett diagnose og tilrettelegging.

Truet av nynazister

Salums noe glattere, men også politisk potente beretning starter på Slottfjellsfestivalen i Tønsberg. Vi møter artisten idet han tror han er i ferd med slå igjennom med sin hittil best gjennomførte konsert, bare for å åpne telefonen til en bølge av klager på de seksuelt eksplisitte videoklippene fra sceneshowet. En sterk smerte treffer ham, og vi blir tatt med tilbake til barndommen på Oslos østkant på nittitallet. «Til alle gangene han trodde ting skulle ordne seg, alle gangene han tok feil».

Sinnet han i voksen alder kjenner det er vanskelig å kontrollere, innesluttetheten og den lave selvfølelsen spores tilbake til oppveksten med en voldelig far, og en mor som ikke alltid var i stand til å ta godt nok vare på ham. Skam, vold, usikkerhet og fattigdom preget mye av ungdomstiden. Særlig årene på Bøler var tøffe, der trusler fra nynazister som Joe Erling Jahr, Benjamin Hermansens drapsmann, satte spor.

Enkel kur

Kontrasten til Hartbergs selvbiografiske framstilling kunne knapt vært større. Her finnes ikke en eneste henvisning til relasjonelle utfordringer eller vonde minner.

Lidelsen hans er ikke mindre dramatisk av den grunn. På effektfullt vis understreker strukturen på boka hvor hardt panikkangstanfallene rammet ham som ung voksen. Kapitlene har nemlig fått tittel ut ifra hvor lang tid som står igjen før, og har passert etter, første angstanfall: Fra «18 år før panikkangsten» til «Fem minutter etter panikkangsten». Formen får hendelsen til å fremstå som et absolutt nullpunkt – en virkelighetsnær fremstilling av hvordan angstanfall kan oppleves.

Den første samtalen hans med en privatpraktiserende psykiater blir dermed et enormt vendepunkt og står i sterk kontrast til følelsen av å ha fått tilværelsen slik man kjenner den jevnet med jorden like før:

– Panikkangst, ja!
– Det fikser vi. Det går fort.

Til forfatterens store overraskelse vil ikke behandleren høre om tidligere tunge opplevelser eller relasjoner, men mener tilstanden kan kureres kjapt med noen enkle kognitive verktøy. De viser seg å fungere utmerket for musikeren.

Ny stemme

Det kjennes litt urettferdig å sammenligne Klishs bok Det som spiser meg med de to andre. Prosjektet er langt mer ambisiøst, her er det nemlig snakk om en forfatter som er i ferd med å utvikle en viktig stemme. Er vi heldige, er denne boka bare begynnelsen.

Som i musikken, befinner Klish seg milevis fra det friksjonsløse. Her må leseren på jobb. Tidvis flyter språket perfekt, tidvis er det like rykkete og awkward som fortelleren gir inntrykk av å føle seg på fest.

Det mest slående er hvor innadvendt han forholder seg. Perspektivet flyttes aldri utenfor forfatterens eget hode. Det kan kjennes ganske klaustrofobisk, i den grad jeg midtveis i boka lurer på om jeg orker å tilbringe særlig mye mer tid der inne. Infernoet av selvhat og tvangstanker, kombinert med den hatefulle indre stemmen som gyver løs på hovedpersonen fra stadig nye vinkler levner lite håp.

Koster å maskere

Ved siden av å gi en nesten uutholdelig troverdig framstilling av menneskelig smerte, er boka et klokt og nyansert innlegg i diagnosedebatten. Det kommer klart fram at en diagnose får sin verdi ut ifra anvendelighet. Forfatteren behøver en kategori å plassere seg i som best mulig beskriver årsakene til at livet er vanskelig for ham. For hans del er den kategorien autismespekterforstyrrelser, ikke rusavhengighet slik helsevesenet først skal ha det til – en diagnose som jo egentlig bare sier noe om den mislykka måten man forsøker å behandle sin egen lidelse på.

Noe av det som også gjør rapperen utbrent og tidvis suicidal, er alt arbeidet han må gjøre for å skjule oppførsel som skiller seg fra normalen. Alt fra tics til sterke følelsesutbrudd og aversjon mot small talk.

Autister kaller det for maskering – bruken av en tillært identitet som tjener til å skule det autentiske jeget med hensikt å passe inn i et nevronormativt samfunn. «Alle andre er seg selv, og jeg vil være som dem», skriver han.

Ønsket om å legge bort masken og vise mer av seg selv er lett å kjenne seg igjen i. Boka har gitt meg innsikt i hvor viktig det er å unngå å tilsidesette de helt grunnleggende behovene sine, selv om de kanskje ikke er så lett for andre å forstå seg på.  

Straight Outta Tåsen – hva med klasse?

Refleksjonene hos Hartberg bærer preg av en forfatter som har noen flere år på baken enn de to yngre gutta. Han er også en mann som har konsumert sin høykultur, noe som synes i referansene til størrelser som Knausgård og Olav H. Hauge, heller enn Jurassic Park, som hos Klish. For øvrig er han vel så kjent som jazzmusiker og komponist, og omgås høykulturen med en selvfølgelighet som verken er Tromsø- eller Rykkingutten forunt. Så er det også i villaområdet på Berg i Oslo han finner psykiateren sin, området der han selv har vokst opp.

Det er langt fra Oslo Nord til Nord-Norge, men kanskje enda lengre til drabantbyområder som Bogerud, Skullerud og Rykkin eller Longsight i Manchester, hvor Salum bodde en periode. Klishs innadvendte tankespinn dreier hele tiden rundt følelsen av ikke å forstå eller beherske de sosiale kodene. Men han forklarer ikke utenforskapet med klassetilhørighet. Det gjør meg nysgjerrig på hvordan han reflekterer rundt sosial ulikhet og psykisk helse. Kan det være at noe av oppførselen han finner så fremmed også bunner i kulturell ulikhet?

Salum har derimot et godt blikk for sosiokulturelle forskjeller og klasseproblematikk. Møter med politiet kjentes utrygt og opprivende på en måte som nok er ukjent for den hvite middelklassen. Selv om foreldrene har påført ham vonde sår, legger han hele tiden til grunn et perspektiv som får fram den harde virkeligheten de har vært nødt til å forholde seg til. Særlig morens kamp for å få utdannelse og jobb framstilles med empati og innsikt.

Menn som sliter

Skal vi tro tittelen på Hartbergs bok, retter den seg mot en mannlig leser. Derfor synes jeg det er rart at ingen av opplevelsene han forteller om, er spesifikke for den mannlige erfaringen. Det er mange gode grunner til å skrive selvhjelp direkte retta mot menn, men da bør tematikken også berøre noe av det som gjør det særlig vanskelig for unge menn å finne seg til rette i samfunnet vårt.

Her gjør Arif og Klish en langt bedre jobb, uten at noen av dem eksplisitt henvender seg til menn, som Alis. For Arifs del er fraværet av et trygt mannlig forbilde et gjennomgående tema. Og mange av traumene hans er knytta til voldshendelser som er typiske for mannsdominerte gjengmiljøer. I Klishs fortelling forstår vi fort at sårbarheten er vanskeligere å håndtere på grunn av forventninger om at menn skal holde gråten tilbake. Samtidig gjør muskelstyrken til en fullvoksen mann at smerten får en mer truende karakter enn om raseriet hadde kommet fra en kvinne. Det gjør det nok langt tøffere å stå i for den som er på innsida av følelsesutbruddet.

Hip hop i flere kanaler

Det er nok å velge i for dem som interesser seg for hip hop og menn som sliter. Om bokformatet ikke skulle være det fortrukne, finnes det også gode TV-serier som krysser de to temaene på vellykka måter. To juletips fra meg: Ta deg noen dager på sofaen i romjula med den tragikomiske framstillingen av Lil Dicky aka Dave på HBOmax, eller la deg føre tilbake til tidlig 2000-tall med den poetiske dokuserien Jeen-yuhs: A Kanye Trilogy på Netflix.

Denne anmeldelsen er skrevet med støtte fra Fritt Ord

Motta nyhetsbrevet vårt!

Få nyheter og godt lesestoff fra
Mentalt Perspektiv rett i innboksen.