«Den fabelaktige narsissisten»: Har forfatteren forstått alvoret?
At «Den fabelaktige narsissisten» gjør det godt på markedet, er ingen stor overraskelse. Boka er underholdende. Men den mangler et blikk for narsissistens egen lidelse og for ofrene i kjølvannet.
I boka «Den fabelaktige narsissten. Et nytt blikk på vår tids mest forhatte personlighet» dykker forfatteren ned i psyken på skikkelser som Elon Musk og Donald Trump, og trekker også fram eksempler på ekstreme voldsutøvere som skoleskyterne fra Columbine.
Jeg innrømmer det gjerne – jeg sluker Skorstads bok. Tonen er lettbeint, men tillitvekkende. Boka er nyansert, kunnskapsrik og godt belagt med henvisninger til teori og empirisk forskning.
Ifølge Skorstad tiltrekkes vi av narsissistene fordi det er vanskelig å avgjøre om de er helter eller skurker – skal man heie på dem eller ikke? Og denne boka er stappfull av fengslende historier om moralsk tvilsomme mennesker. I tillegg lar vi oss jo også fengsle av historiene om de ubestridelig onde. Såkalt maligne narsissister utgjør perfekte hovedkarakterer. Ta for eksempel American Psycho Patrick Bateman, den mer aktuelle (og mer tvetydige) Jokeren Arthur Fleck – eller selveste Nosferatu.
At boka gjør det godt på markedet, er derfor ingen stor overraskelse.
«Lys» narsissisme
Men Skorstad ønsker ikke bare å underholde oss med uhygge, han har også et budskap han ønsker å fremme. Han vil vise oss at narsissismen har en lys side. Psykologen begynte nemlig karrieren sin som castingansvarlig i reality-TV, og arbeider nå med rekruttering og HR. Han er med andre ord vant til å vurdere mennesker ut i fra potensialet til å få til ting. Med et sånt blikk kan visst narsissime også være en fordel – for personen det gjelder, bedriften hen er ansatt i, ja i ytterste konsekvens for hele menneskeheten. «Lys narsissisme», kaller Skorstad det, og her blir den svenske fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic trukket fram som eksempel.
Dermed blir Elon Musk et særlig interessant tilfelle. For da han begynte på boka, skriver Skorstad, var Musk tenkt som eksempel på en narsisst av den lyse typen, som hadde oppnådd mye på vegne av menneskeheten. Nå vet han ikke riktig, og han synes Musks rivalisering med Zuckerberg minner om et russebussopplegg.
I dag – knapt et halvt år etter utgivelsen – står det vel rimelig klart for leserne at Musk har en bekmørk side vi bør være redde for.
Hvem er egentlig narsissisten i forholdet?
I 2022 var ordet narsissme Store norske leksikons mest oppsøkte ord, og det ser ikke ut til at interessen vår har sunket noe særlig. Et kjapt googlesøk viser et drøyt tyvetalls ganske ferske norske podcaster med narsissisme som tema. Nærmest daglig dukker det opp nye artikler i nettavisene med overskrifter av typen «7 måter å avsløre en narsissist».
I introduksjonskapitlet går Skorstad gjennom alle de trekkene som man innenfor bestemte deler av psykologien mener at må være på plass for at vi skal kunne kalle noen narssisitiske. Han ramser opp:
Å føle seg spesiell, behov for å bli beundret, forfengelighet og perfeksjonisme, grandiositet, berettigelse, lav empati, rivalisering, misunnelse og arroganse, dårlige relasjoner og utnyttelse av andre.
En annen grunn til at stoff om narsissisme slukes så rått, må være behovet vårt for sette mennesker i bås. Mens jeg leser Skorstad, merker jeg i hvert fall at jeg raskt kommer inn i en lesemåte hvor jeg ganske ofte (og ganske angstfull) forsøker å sortere meg selv og menneskene rundt meg enten innenfor eller utenfor merkelappen: Hm, minner ikke den oppførselsen om eksen min, eller sjefen fra den forrige jobben? Oi, kunne jeg ha gjort noe sånt, sagt noe lignende? Er det meg eller eksen som egentlig var narsissten i forholdet? Begge? Gulp!
Farlig krenkelse
Sårbar narsissime og fellesskapsnarsissime er ifølge Skorstad to undertyper av tilstanden. Den sårbare er en mer innadvendt variant, hvor man i mindre grad snakker høyt om følelsen av å være bedre enn andre. Man holder den for seg selv, og trekker seg unna settinger der man vil kunne få selvoppfatningen utfordret. Og noen ganger slår den over i intens selvnedvurdering. Skammen over ikke å strekke til blir enorm. Her går tankene mine til incels, kjellerleiligheter og de mørkere krokene av nettet, noe Skorstad også påpeker: Krenkelser av den sårbare narsissisten kan bli farlige. Det gjelder også for fellesskapsnarsissisten, som ifølge Skorstad kan få utløp for behovet for å være betydningsfull ved for eksempel å tilslutte seg radikale politiske grupperinger.
Nå er riktignok Jokeren Arthur Fleck et fiksjonelt tilfelle. Men han er et godt eksempel på en som oppfyller Skorstads kriterier for sårbar narsissisme, og etterhvert som opprøret hans også får en politisk side, sorterer han nok også som fellesskapsnarsissist. Gang på gang erfarer Fleck omgivelsenes beinharde ekslusjon – han lever i dyp utenforskap. Det som gjør Joaquin Phoenix’ prestasjon fremrangende er skuespillerens evne til å skildre Flecks motstridende følelser av hevngjerrighet og savn etter tilhørighet. Ambivalensen river i karakteren.
Dette blikket for narsissistens lidelse synes jeg mangler i Skorstads fremstilling.
Narsissisten – farlig for andre mennesker
Trump må vel ha et stort tomrom inne i seg? spør Thomas Seltzer når Skorstad gjester Trygdekontoret. Det tror ikke Skorstad. Han tror Trump føler seg helt på topp når han ser seg selv i speilet. Det finnes ikke empririsk belegg for at narsissister kjenner en sånn type smerte, det er noe psykoanalytikerne har kokt i hop, mener han.
Ifølge psykoanalytisk teori forårsakes narsissisme av opplevelser i tidlig barndom. Mennesker som ikke har fått følelser og behov møtt som spedbarn, eller opplever lite empati fra omsorgspersoner når de blir større, kan utvikle såkalte narsissistiske sår. Så langt er Skorstad tilbøyelig til å være enig, faktisk i den grad at han lar Trumps grusomme oppvekst tjene som eksempel på hvordan narsissisme kan oppstå.
En naturlig forlengelse av et slikt standpunkt er at narsissimen oppstår som et forsvar. Et narsissistisk forsvar er nemlig et selvbedrag som beskytter oss mot å måtte gjenoppleve den store sorgen og redselen vi kjente da vi ikke fikk nok kjærlighet som små. Dette virker i oss på et ubevisst nivå. Dermed kan vi ha det vondt uten å vite det selv, og det er tilfelle for mange patologiske narsissister. De forstår ikke at følelsene de kjenner mye av, som misunnelse, sjalusi og sinne, dukker opp for å verne dem mot sorg og ensomhet.
Når Trump ser en uslåelig vinner i speilet, lyver han til seg selv, fordi innsikten om det motsatte er for smertefull. Men smerten virker i ham likevel, for dermed avviser han også sårbare, men vitale sider ved seg selv. Det gjør ham tom, ensom og ute av stand til å knytte geniune relasjoner til andre mennesker.
Den manglende evnen til å føle sorg og sårbarhet, og bli kjent med seg selv på godt og vondt, er også noe av det som gjør den patologiske narssisten så farlig for andre mennesker, særlig de som lever tett på dem.
Argumentasjon ute av kurs
Forfatteren anerkjenner den store utberedelsen av narsissisme i kulturen vår. Han mener vi er kommet til narsissismens tidsalder, men den har også ulik geografisk og sosio-økonomisk utbredelse. På øya der han ferier hos slekta, er det påfallende hvor liten gjenklang det gir å skilte egne meritter. Men blant middelklassevennene i Oslo, er det helt innafor å drive selvpromtering i sosiale settinger. I det tradisjonelle bygdesamfunnet er man avhengig av samarbeid for å overleve, forklarer han, ikke at noen stikker seg ut og gjør ting på egne måter. Derav janteloven. Han peker også på fremveksten av sosiale medier som en akselerator for narsissisme.
Jeg har sans for at han skiller mellom narsissisme som patologi og personlighetstrekk, og at han understreker at narsissimen utgjør et spektrum. Man kan ha mer eller mindre av de narsissistiske trekkene, og de er tilstede hos oss alle som én. Ja, tenker jeg, at narsissismen ikke er individuell, men kulturelt forankret, er uhyre viktig å huske på. Innsikten om at vi alle bærer den i oss likeså.
Men så kommer vi til det punktet hvor jeg mener argumentasjonen sklir ut av kurs. For, hevder han, i arbeidslivet, idretten og politikken kan narsissimen visstnok også tjene som brennstoff for å oppnå de helt store tingene.
Har forfatteren forstått alvoret?
«Jakten på status er like menneskelig som å trekke pusten», skriver Skorstad. Det er jeg enig i. Men når han framsnakker narsissismen som positiv drivkraft, godtar han idéen om at innovasjon og kreativ nyvinning oppstår gjennom konkurranse. Og her tar han så innmari feil. Når skaperkraften kommer fra et narissistisk behov for å heve seg over andre, er den skadelig både for den som utøver den og for omgivelsene.
I dag opplever jo de fleste av oss å være med i en ufrivillig konkurranse om å fremstå som mest mulig salgbare versjoner av oss selv. Hvor mye mer ville jeg være verdt, hadde jeg bare hatt råd til den Teslaen, fått i havn det prosjektet på jobben, hatt litt mer muskler, publisert den boka? Med sånne mål i enden av en skaperprosess blir det vanskelig å uttrykke noe som er ekte og genuint. Og er det ikke også den typen motivasjon som har ført oss inn i uføret vi er i dag, med klimaforandringer, overforbruk og den enorme økningen i psykiske lidelser?
Derfor lurer jeg litt på om Skorstad har forstått alvoret i budskapet han fremmer, når han på tilsynelatende ganske uskyldig vis spør seg: «Hvem vet, kanskje er det den samme psyken som kan føre verden utenfor stupet, som kan redde den?»
Med Elon Musks siste opptredener i bakhodet, finner jeg alle fall ikke tankeeksperimentet særlig besnærende. Da hjelper det ikke at boka er faglig gjennomarbeidet og morsom å lese.
Nyheter og lesestoff fra MentaltPerspektiv.no rett i innboksen? Meld deg på nyhetsbrevet her:
