Bra om hverdagstrøbbel

Men som en podkast i bokform. Det blir fort for skravlete og selvopptatt. Og dyrt.

«Forstå nedturene» er den andre boken i serien Minipsykologi. Og ideen bak er strålende – mye av det vi opplever, veggene vi kræsjer i, bulkene vi pådrar oss mens vi går rundt her og lever er bare … nedturer.

For det er ikke en klinisk depresjon, det er ikke angst, det er i alle fall ikke en psykose, og stort sett kommer vi ut av det på egen hånd. Det går over, rett og slett. Og dette trenger vi et språk for. Når huet er forkjøla, men ikke skikkelig sykt.

Hvis vi kan snakke ordentlig om hverdagsnedturene og finner et språk for dem, forstår vi også bedre hva som skiller dem fra det å være ordentlig syk. Og det er å gjøre alle parter en stor tjeneste. Den som har alvorlig angst har all rett til å bli matt av alle andre som liksom går rundt og angster hele tiden og egler seg innpå andres sykdom. «Å, har du angst? Jeg vet hvordan det er, for jeg har nemlig også ..» – Nei, for du har ikke det, tenk, er jeg ofte fristet til å si når jeg hører det, og det kan like gjerne være til meg selv som til andre jeg sier dette: – du har bare en NEDTUR! Du er bare litt STRESSA! Og dessuten er du SELVSENTRERT!

Det siste ordet er viktig. For det blir man gjerne av å være syk, det får vi vel innrømme alle sammen. Men dessverre er boken akkurat det samme. Ordet «jeg» er overbrukt gjennom hele teksten. Jeg vil jo ikke være uhøflig overfor en som deler så mye av seg selv, men jeg håper redaktørene strammer inn på de private anekdotene i de neste utgavene. Jeg forstår at de skal belyse problemene som blir tatt opp, men de er såpass spesifikke og personlige at jeg blir sittende igjen og undre meg over hvorfor jeg skal vite dette. Jeg synes ikke de hjelper meg til å forstå mer av hva nedturer kan være og hvordan jeg skal takle mine egne. Av og til er spørsmålene som blir stilt nesten like lange som svarene til ekspert Frode Thuen, uten at det er innlysende hvorfor de trenger å være det. Tror man at leseren detter av uten private anekdoter?

Og så er det noe med språket her, dere, det er liksom … Det kjennes som om jeg leser en avskrift av et podkastmanus, så muntlig og pratsom blir boken. Kanskje er det bare sånn bøker må være nå som ingen leser mer? Jeg har sett tilløp til det samme i flere bøker i høst, så kanskje er det en trend. Og da skal ikke denne utgivelsen måtte bære hele ansvaret alene. Men må man skrive som om det er en video eller en podkast for at folk skal henge med? Jeg tror ikke det. Jeg tror at folk er oppegående, smarte og interesserte og at de er gode til å lese.

Så slår det meg mens jeg leser: Er boken egentlig laget for å lyttes til? Er det kanskje egentlig en podkast eller en lydbok som er omformet til en lesebok? Det er i så fall kjempelurt! Men da blir det feil å pakke den inn i harde omslag på hver kant og selge den for nesten 400 kroner uten å tilpasse innholdet mer til mediet bok.

Ja, det er vanskelig for forlagene å få bøker ut til de store massene for tiden. Det var nå én ting da bøkene konkurrerte mot Netflix og sosiale medier. Jeg tipper forlagene ser tilbake på den tiden som rene hvetebrødsdager nå. For nå er det også dyrtid, og da ryker bøkene fort ut av folks handlelister. Og hele kroner 399,- for en lav bok på rett over 100 sider er ikke helt innafor. Folk er oppegående, smarte og interesserte, absolutt, men så mye penger, det har de ikke.

Jeg heier på bokseriens grunnidé slik jeg forstår den: La oss skille mellom det som er diagnoser, psykatri og klinisk – og det som er hverdagstrøbbel og hjerneforkjølelser.

Jeg heier også på forlagene og særlig på at de tester ut nye veier i et tåkelagt og stupbratt landskap. Men da tror jeg de gjør lurt i å respektere formen mer og tilpasse innholdet til de ulike kanalene de skal ut i.

Jeg venter spent på resten av serien. Vi trenger mer minipsykologi for hverdagen.

For ordens skyld: Anmelderen har tidligere vært sakprosaredaktør i juritzen og i Spartacus forlag.

---