– Ikke vær den mannen som skal tåle alt
Lenge holdt han ting for seg selv og gikk og kvernet på det uten å prate med noen om det. Nå råder han andre til å be om hjelp eller snakke med venner om det som er vanskelig når en nær er syk.
1,5 millioner mennesker i Norge er pårørende, anslår Helsedirektoratet.
Mentalt Perspektiv har intervjuet noen av dem om hvordan det er når en nær blir psykisk syk.
Noen har valgt å være anonyme av hensyn til den som er syk. Redaksjonen vet hvem de er. De omtalte har samtykket.
Hvilken diagnose har den du er pårørende til?
Jeg er pårørende til min kone, som har diagnosen utbrenthet.
Har du fått informasjon fra kommunen, lege, helsevesen eller andre instanser underveis, eller må du finne frem selv?
Nei, ingenting. Alt jeg lærte meg har jeg måttet finne ut av og lese meg til selv.
Opplever du at den du er pårørende til får den behandlingen de skal få?
Ja, absolutt. Min kone har en helt fantastisk fastlege. Hun tok det på alvor med èn gang, tok tak, og fulgte henne veldig godt opp. All ære til henne.
Hva er det vanskeligste med å være pårørende?
Jeg syns det er vanskelig å svare på. Men det føltes tungt i begynnelsen. Det var veldig vanskelig å forstå hva som egentlig skjedde, og det opplevdes ensomt, fordi personen som står deg nær forsvinner litt på en måte. Det føltes rart og spesielt. Hun var ikke seg selv lenger, og så forstår du ikke hvorfor.
– Hadde jeg visst hvordan det skulle bli, hadde jeg løpt motsatt vei
Hvordan påvirker rollen som pårørende resten av livet ditt?
Det er både en fysisk og emosjonell påkjennelse. Jeg syns det var vanskelig å vite hva jeg kunne gjøre for at hun skulle få det bedre. Jeg måtte ta meg mer av barna alene. Heldigvis hadde jeg en arbeidsgiver som var forståelsesfull og tilrettela, slik at jeg kunne gjøre mine ting og komme og gå som jeg ville. Det gjorde det litt lettere.
Hva hadde hjulpet deg aller mest som pårørende?
Jeg skulle ønske jeg hadde fått beskjed om å stålsette meg litt, og fått informasjon om at dette tar tid. Informasjon slik at jeg kunne forstått mer, og som kunne forberedt meg på hva som kunne komme. Min kones fastlege spurte hvordan det gikk med meg. Det syns jeg var veldig hjelpsomt, og jeg følte meg sett og hørt. Det betydde noe, at en som er profesjonell spurte meg hvordan jeg hadde det.
Er det noe du vet nå som du gjerne skulle visst da livet som pårørende startet?
Da det var som verst, følte jeg ikke at jeg ville dele alt med alle. Jeg holdt ting for meg selv og gikk og kvernet på ting uten å prate med noen om det. Det kan også oppleves tabu. Mitt råd er å tørre å være åpen og å ta kontakt. Tør å prate med noen om det uansett hva slags diagnose det er. Ikke forsøk å være den mannen som skal klare alt og tåle alt. Vit at det er veldig godt å prate med noen, og ikke gjør som jeg gjorde og gnag på ting på egenhånd. Det føles veldig godt å åpne seg til noen.
– Å være pårørende er ensomt
Nyheter og lesestoff fra MentaltPerspektiv.no rett i innboksen? Meld deg på nyhetsbrevet her:
