På sikkerhetsavdelingen: – Alle mennesker har mange lag

Mari Nerhus er psykiater og overlege på en forsterket psykosepost ved Ahus.

– Det handler om å prøve å forstå hvorfor ting har blitt som det har blitt. Og prøve å legge til rette for at det skal gå litt bedre fremover. Alle pasientene er forskjellige.

Nerhus jobber med pasienter hvor verken poliklinikk eller akuttavdeling har kunnet hjelpe nok.

I løpet av årene hun har jobbet på feltet har hun sett en tydelig utvikling.

Flere pasienter på dom

– Vi ser flere pasienter på dom. Tidligere var de kanskje bare på den lokale sikkerhetsavdelingen, men vi ser at vi nå på forsterket psykosepost også får stadig flere på dom.

Domspasienter er altså blitt dømt til tvungent psykisk helsevern, og ifølge lovverket må de være minst tre uker på døgnpost. I praksis blir oppholdene ofte langt lengre.

– Det tar tid fordi mange er så syke at de trenger langvarig behandling. Men det tar også veldig lang tid å få på plass et oppfølgingsopplegg som alle føler seg trygge på. Tanken er jo at pasientene skal bosettes i hjemkommunen sin og ikke være på institusjon for lenge. Målet er rehabilitering. Men mange har ingen bolig når de kommer inn, så vi må søke bolig til dem. Når boligen er på plass, må vi også få et team rundt pasienten – både polikliniske oppfølgingstjenester fra spesialisthelsetjenesten og kommunal oppfølging.

Her møter fagfolkene en krevende balansegang:

– Når pasienter er på dom, er det to likeverdige hensyn vi må ta: behandling av pasienten og ivaretakelse av samfunnsvernet. Og det å ivareta samfunnsvernet veier faktisk litt tyngre. Da må vi stille oss spørsmålet: Når er samfunnsvernet godt nok ivaretatt? Det hender at det tar tid før vi er enige.

Hvem er «vi»?

– Det er pasienten, pårørende, behandler på sykehus, behandler på DPS, og kommune eller bydel. I tillegg har statsadvokaten en kontrollfunksjon. Når jeg skal overføre en pasient fra døgnpost til poliklinisk oppfølging, må jeg sende planen til statsadvokaten, som kan klage.

Men statsadvokaten er vel ikke ekspert på psykisk helse?

Nerhus forteller at det faglige ansvaret alltid ligger hos helsevesenet.

– Statsadvokaten kan vurdere om oppfølgingsplanen virker trygg, men de medisinske vurderingene er våre. Vi lager samfunnsvernplaner hvor vi beskriver pasientens sykehistorie, funksjon og risikovurderinger – og hvordan vi kan fange opp forverringer.

Når pasienter dømmes til behandling, handler det nesten alltid om at det foreligger en voldsrisiko. Da gjør avdelingen en systematisk risikovurdering.

– Vi bruker et instrument som heter HCR-20. Vi ser på tidligere voldshistorikk, sykdom, rusbruk og personlighetsfungering. Så vurderer vi kliniske faktorer her og nå: innsikt, funksjon, aktuelle risikofaktorer. Vi lager risikoformuleringer og ser for oss mulige scenarier.

Hun beskriver hvordan tiltakene kan være alt fra medisiner og tvangsinnleggelse, til å sikre bolig og økonomi, til å legge til rette for meningsfulle aktiviteter.

Plassproblemer: Når TV-stuen blir pasientrom

Det er elleve senger på posten hennes. Likevel hender det at hun og kollegene må ta imot flere pasienter enn det egentlig er plass til.

– Da gjør vi om den lille TV-stua til pasientrom. Det betyr at vi mister et viktig samtalerom, og må flytte samtaler til kjøkkenet eller finne møterom andre steder. Det er en krevende løsning, men når det er overbelegg, så er det overbelegg, sier hun.

Livet etter innleggelse

En stor del av Nerhus’ arbeid handler om å forberede pasienter på å leve utenfor sykehuset. Da er kommunens rolle helt avgjørende. Likevel er det ikke alltid de riktige folkene møter opp i tide.

– Vi har ofte møter der det bare er saksbehandlere til stede, og ikke de som faktisk skal følge opp pasienten i det daglige. Det forsinker prosessen, fordi de som skal bli primærkontakter gjerne kobles på mye senere. Vi tilbyr opplæring og samarbeidsmetoder, og jeg skulle ønske flere fikk mulighet til å bli kjent med pasientene tidligere, sier hun.

Når symptomene aldri helt forsvinner

For mange handler behandlingen ikke nødvendigvis om å «bli frisk».

– En del pasienter har kroniske psykotiske symptomer. Det betyr ikke at de skal være på sykehus hele livet. Mange kan fungere ute i samfunnet selv om symptomene ikke blir helt borte.

Nerhus deler en tanke som har slått henne flere ganger når hun jobber med å gjøre en pasient klar for livet etter innleggelsen:

– Hvis staten, sykehusene og kommunene hadde hatt felles budsjett, tror jeg vi kunne funnet bedre løsninger. Nå opplever vi at vi ofte peker på hverandre: spesialisthelsetjenesten mener kommunen skal betale, og kommunen mener sykehuset skal betale. Det er ikke alltid det tjener pasienten best.

– Det finnes ofte en forklaring

Til tross for systemiske flaskehalser, tett om plassen og juridiske rammer, kommer hun stadig tilbake til det samme: møtet med mennesket.

– Alle mennesker har mange lag. Det er noe med det. Selv om noen av pasientene har gjort forferdelige ting, så synes ikke jeg det er noe vanskelig å være behandler. Det handler om å prøve å forstå hvorfor ting har blitt som det har blitt. Og prøve å legge til rette for at det skal gå litt bedre fremover. Alle er forskjellige. Noen er veldig syke og har gjort noe forferdelig. Andre har kanskje opplevd mye fælt. Og så er det jo noen som kanskje også har en personlighetsforstyrrelse hvor man kanskje kan nyte å bruke trusler og skremme andre. Og det er jo litt mer krevende, men det finnes ofte en forklaring. Så utgangspunktet vårt er at vi er behandlere, hjelpere. Vi prøver å legge til rette for at folk skal lykkes. Og utgangspunktet vårt er jo at folk skal kunne fungere ute i samfunnet. Og være samfunnsborgere.

Hun smiler.

– Og jeg skulle gjerne hatt litt mindre papirarbeid.

---