Overspising: – Jeg spiste for å dempe vonde følelser

Lisbeth utviklet overspisingslidelse som følge av omsorgssvikt i barndommen. – Maten var det eneste som ga meg trygghet og en følelse av omsorg, forteller 71-åringen.

– Overvekt og angst ble den prisen jeg måtte betale for å bære de voksnes svik, skyld og skam, sier Lisbeth Nilsen (71).

Historien som hun tar oss gjennom, er sterk kost. Flere ganger må hun stoppe opp underveis. Det er ikke enkelt å gå tilbake i tid og tenke på alt dette som har vært så vondt.

Oslo-kvinnen forteller en nesten ubegripelig historie om svik i alle ledd – både i hjem, barnehjem og barnevern. Svik som har fått store konsekvenser. Lisbeth selv utviklet overspisingslidelse.

Nylig debuterte 71-åringen med diktromanen «Til du blir snill». Boka handler om grov omsorgssvikt og tvangsmating på barnehjem, og bygger på hennes egne erfaringer fra oppveksten. Forfatteren forteller at boka har linjer til en virkelighet, men den er ingen dokumentar, og den handler ikke nødvendigvis om henne.

les også

Overspising: – En gruppe uten rettigheter

Uønsket og forlatt

Lisbeth tar oss imot i sin leilighet på Ekeberg i Oslo. I stua er det varme farger og abstrakt kunst på veggene. Arbeidsrommet til Lisbeth er en trivelig hule; her har hun bibliotek og en stor pult med god plass til å gjøre det hun liker aller best, nemlig å skrive.

– Jeg har minst tolv fremtidige bøker i hodet, sier den kreative kvinnen som har bakgrunn som forlagsredaktør og bibliotekar, blant annet.

Vi må tilbake til barndommen. Lisbeth vokste opp med en grunnleggende følelse av at hun var uønsket. Foreldrene hennes ble skilt tidlig og faren stakk.

– Moren min ville aldri ha meg, og ga tydelig beskjed om det. Hun gjorde alt hun kunne for å bli kvitt meg, og jeg ble sendt til det første barnehjemmet som treåring, forteller Lisbeth.

Moren hennes oppsøkte senere en barnepsykiater og fortalte om et barn som var veldig vanskelig.

– Det ble foretatt ulidelige undersøkelser på sykehus. Jeg fikk høre løgnen om at jeg hadde en hjerneskade, og at jeg derfor skulle være på barnehjemmet til jeg ble snill, forteller hun.

71-åringen trekker pusten.

– Barn er jo prisgitt sine foreldre. Det er svært traumatiserende for et lite barn å bli sendt bort og forlatt av sine egne, sier Lisbeth.

Etter hvert flyttet moren hennes til en ny mann som bodde i utlandet, og tok med seg Lisbeths halvbror som er seks år yngre. Datteren ble igjen på barnehjemmet.

Tvangsmating og sengestraff

Et nybygd barnehjem på Grorud i Oslo ble Lisbeths bosted i mange år. Hun forteller at bestyreren, som var sterkt alkoholisert, hadde en grusom oppførsel overfor både barn og ansatte.

– Flere ganger var jeg vitne til at yngre barn ble tvangsmatet, og at de ble tvunget til å spise sitt eget oppkast. Barna var redde for bestyreren og torde nesten ikke å gjøre noen ting i frykt for hennes reaksjoner, forteller Lisbeth.

Måltidene var forbundet med tvang, redsel og mistrivsel. Dette er beskrevet i en granskningsrapport fra 2003, der Lisbeth er sitert. En tidligere ansatt beskriver der bestyrerens adferd som psykisk terror.

– Det er ubegripelig at slike ting kan skje på et sted der man skal bli ivaretatt. Når man har behov for å bli ekstra godt ivaretatt, fordi man er sårbar og ikke har noen, sier Lisbeth. Hun slår blikket ned.

Tvangsmatingen var barnas hverdag. Lisbeth pleier å si at hun er oppvokst på en spisesal på Grorud. Store deler av tiden satt de ved spisebordet, husker hun.

– De ansatte bar inn det ene fatet med mat etter det andre, og ingen fikk lov til å gå fra bordet før de hadde spist opp alt. Så kom det enda mer mat. Vi fikk også sengestraff om vi ikke spiste opp, forteller hun.

71-åringen tar en tenkepause.

– Jeg pleier å si at omsorgssviktede barn blir grenseløse voksne. For ingen respekterte våre grenser, og ingen satte grenser for oss. Og da ble maten det eneste som ga oss trøst og trygghet.

Hva var så grunnen til overforingen? Lisbeth tror det var fordi barna skulle se ut som om de var i «godt hold». Hun husker at en ansatt fra barnevernskontoret – som var bestyrerens bestevenninne – kom på såkalt tilsyn. Hun kikket på ungeflokken og sa: «Dere ser ikke ut til å lide noen nød».

– Barnehjemmet og dets bestyrer skulle være der for oss, i stedet for foreldre som ikke kunne gi omsorg og trygghet. Så sviktet de like grunnleggende. Videre sviktet systemet, som ikke grep inn med tilsyn og kontroll, sier Lisbeth.

Overspising: den glemte spiseforstyrrelsen

Oslo-kvinnen utviklet overspisingslidelse, og det slet hun med i mange år. I hennes tilfelle hadde overspisingen en direkte sammenheng med grov omsorgssvikt.

– Men jeg var jo ikke bevisst på det den gangen. Det ble jeg først da jeg gikk i terapi i voksen alder, forteller Lisbeth, som gikk til psykolog i ni år.

Det eneste som hadde gitt henne en følelse av trygghet og omsorg, det var maten. Når man overspiser, får man en god følelse først. Så kommer de forferdelige følelsene etterpå, beskriver Lisbeth.

– Jeg spiste for å dempe vonde følelser, og for å dempe angst. Jeg forsøkte ubevisst å pakke meg inn i lag på lag med fett, for det kan gi en følelse av beskyttelse mot å bli avvist, sier hun.

Lisbeth forteller at hun alltid har sett på seg selv som rund, munter og morsom. Det har vært hennes overlevelsesstrategi.

– Men på et eller annet stadium, så blir mennesker med fedme usynlige, både for seg selv og andre. Man ser bare fedmen, mener hun.

Overspisingslidelse er i dag den spiseforstyrrelsen som rammer flest; den er mer enn dobbelt så vanlig som anoreksi og bulimi. Rundt tre prosent av den norske befolkningen lider av overspisingslidelse. Dette ifølge interesseorganisasjonen ROS – rådgivning om spiseforstyrrelser. Likevel er overspisingslidelse den diagnosen færrest kjenner til, og den som får minst oppmerksomhet, ifølge organisasjonen.

Det er dokumentert at tilstander som angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse øker sjansen for at man kan utvikle overspising.

– Man innser i økende grad at det ikke handler om at folk overspiser fordi de ikke greier å ta seg sammen, sier Lisbeth.

Læreren som så

Som 15-åring varslet Lisbeth kommunen om forholdene ved barnehjemmet. Det endte med at hun ble sendt bort igjen – mens bestyreren fikk være der i 12 år til.

Lisbeth ble sendt til et pikehjem i Bærum. På den tiden led hun av alvorlig angst.

– Jeg husker at jeg ikke maktet å være alene, men det var ingen der for meg. Angsten var invalidiserende, forteller hun.

Den indre styrken har hun likevel alltid hatt med seg. Lisbeth ble den første av jentene på pikehjemmet som tok artium.

Det har vært noen gode hjelpere underveis. En lærer på realskolen oppdaget at Lisbeth hadde talent for skriving. Lisbeth følte at denne læreren var den første som virkelig så henne.

– Læreren sa at jeg skrev som Johan Borgen. Det endret hele min hverdag og resten av livet. Senere har jeg fortalt henne hvor viktig hun var. Hun ble retningsgivende for hvilken vei jeg valgte i livet, sier Lisbeth, som har jobbet som bibliotekar, bokhandler, forlagsredaktør og forfatter av sakprosa, blant annet Motvektboka Fett nok!. Og nå skjønnlitteratur.

– Det er en av de viktigste faktorene for oss som overlever på tross av: At vi møter den ene som ser oss. For meg var det denne lektoren. Og hun har jeg kontakt med fremdeles, sier 71-åringen og smiler. Psykologen hun gikk hos, har også vært svært viktig for henne.

En annen som har betydd mye, er tante Ingjerd. En av de unge ansatte på barnehjemmet – som senere kom tilbake som ferdig utdannet barnevernspedagog, satte i gang prosessen med å få fjernet bestyreren – og klarte det.

– Jeg ville ikke levd samme livet om igjen

Lisbeth er en overlever. Hun har gått gjennom enormt mye i livet. Det har gjort at hun er blitt sterk.

– Det er klart at man blir sterk av å gå gjennom noe sånt. På godt og vondt. For jeg står på og gir meg ikke på flatmark, sier hun, nå med glimt i øyet.

Du er sikkert stolt også, over alt du har oppnådd og klart deg gjennom?

– Jeg vet ikke om stolt er det rette ordet. Jeg pleier å si at jeg er grunnleggende glad og fornøyd med livet. Jeg er veldig takknemlig. Men jeg ville ikke ha levd det samme livet om igjen, sier hun.

Lisbeth har lest om hvorfor noen blir løvetannbarn og lever tilsynelatende gode liv.

– Men vi betaler alltid en høy pris, sier hun.

Lisbeth forteller at hun bærer sin historie med seg, og at det kjennes på kroppen. 71-åringen har slitt mye med smerter og utmattelse, og det er dager da hun ikke orker så mye.

Som voksen har Lisbeth fått såkalt rettferdsvederlag fra stat og kommune.

– Men det er ingen erstatning for en tapt barndom, understreker hun.

Den dag i dag skal det ikke mye til før frykten veller opp i henne, forteller hun. De traumatiske opplevelsene har satt seg i kroppen. Hvis hun for eksempel hører bråk i gangen, kan hun bli veldig redd. Følelsen av å bli sendt bort igjen, sitter i.

Da hun var informant ble hun retraumatisert, for det var svært vanskelig å gå gjennom alt det vonde på nytt. Det var likevel nødvendig, påpeker Lisbeth. Hun har heller aldri angret på at hun varslet, og er stolt over å ha bidratt til å gjøre en forskjell.

– Min drivkraft er kampen mot urettferdighet. For meg handler livet veldig mye om mot, sier hun.

Byrden som blir til spising

Den målbevisste kvinnen har også hjulpet mange andre barnehjemsbarn med å skrive søknad om rettferdsvederlag. Noen av dem er blitt hennes nærmeste venner.

– Vi kan snakke sammen på en måte ingen andre kan. Folk flest kan ikke begripe hvor gjennomgripende og grunnleggende det er å ikke ha noen som beskytter deg, som trøster deg, som tar vare på deg og som gir deg trygghet, sier hun.

– Da bærer du med deg en byrde som noen av oss omsetter til fett.

Den vonde oppveksten er nok hovedgrunnen til at Lisbeth har valgt å ikke få familie selv.

– Jeg har aldri hatt plass til noen barn i livet mitt, bortsett fra venners barn. Det har vært mer enn nok å overleve, sier hun.

Til tross for dette har 71-åringen evnen til å se det positive i det meste. Det har hjulpet henne gjennom livet.

– Det er ikke mange smellene som skal til, før jeg har snudd det verste til et nytt håp. Og det er det jeg vil formidle med boka mi også. Jeg vil gi folk styrke, og håp om at det gode kan overleve. Vi må holde fast i håpet. Det er det eneste vi har, sier hun.

– Hva vil du si til andre som er i en vanskelig livssituasjon, og føler seg sviktet av de rundt?

– Ikke gi opp! Det er alltid noen der ute som ser deg og bryr seg om deg. Det er alltid håp.

I dag er Lisbeth på et godt sted i livet. Hun er opptatt av å gjøre ting som gjør henne godt; som å gå turer, være sammen med venner, og å ta vare på seg selv. Hvordan er så hennes forhold til mat i dag?

– Jeg prøver å spise sunn mat i passe mengder. Jeg kan fortsatt ha tendenser til overspising til tider. Men det er ikke lenger det som preger livet mitt. Jeg spiser ikke lenger for å døyve følelser, sier hun.

---