Overspising: En gruppe uten rettigheter

Mange av dem som utvikler overspisingslidelse, har vært utsatt for traumer i barndommen. De er i praksis uten rettigheter, mener ekspert.

– Overspisingslidelse er en sykdom der mat brukes til å regulere følelser. Vi spiser når vi er triste, fordi vi skammer oss eller for å straffe oss selv. Slik blir forholdet til mat et hamsterhjul der maten blir svaret på alt, særlig på det som er vondt og vanskelig, sier Mari-Mette Graff, leder av Landsforeningen for overvektige.

les også

– Jeg spiste for å dempe vonde følelser

Traumer forstyrrer metthetshormon

I en studie fra 2022 fant forskere en kobling mellom overspisingslidelse og traumer i barndommen. Studien fra universitetet Virginia Tech i USA fant at mer enn 8 av 10 av mennesker med overspisingslidelse har vært gjennom traumer tidlig i livet.

Forsøkene på mus viste at funksjonen i hjernen som vanligvis sender signaler om metthet som får oss til å stoppe å spise – som hormonet leptin – var endret hos mus som hadde opplevd stress tidlig i livet.

Metthetshormonet leptin virket mindre effektivt i disse musene, som dermed ikke stoppet å spise. De endte opp med å overspise. Forskerne tror at det samme gjelder for oss mennesker.

Risiko etter omsorgssvikt, overgrep og mobbing

– Vi vet at forekomsten av livsbelastende hendelser er mye høyere i gruppen mennesker som har overvekt, og dramatisk mye høyere for de som har fedme, enn befolkningen ellers, sier Graff.

Samtidig vet vi at forekomsten av overspisingslidelse også er høyere i gruppen mennesker med overvekt eller fedme. Så mange som 20-30 prosent av mennesker med overvekt og 40 prosent av mennesker med fedme kan passe kriterier for overspisningslidelse.

– Disse tallene forteller oss at det er en betydelig økt risiko for både overvekt, fedme og overspisingslidelse om du har opplevd livsbelastende hendelser som omsorgssvikt, overgrep, mobbing eller liknende, sier Graff.

En sykdom som handler om forholdet mellom mat, følelser og kropp må ha en helhetlig tilnærming, mener hun.

– I stedet for å bli møtt med en moraliserende pekefinger, bør man bli møtt med en åpen favn som inviterer til trygghet, refleksjon og økt selvinnsikt. Det kan gjøre at vi står tryggere i oss selv og hevder våre behov i relasjoner, sier Graff, som selv har en historie med overspisingslidelse.

Hun sier hun har hørt utallige historier om hvordan mennesker biter i seg sårende ord, og ikke står opp mot ulike typer vold eller krenkelser.

– I stedet spiser de, sier hun.

Får ikke hjelp

Til tross for at overspisingslidelse er vanligere enn anoreksi og bulimi, blir ikke disse pasientene prioritert i spesialisthelsetjenesten. Fagfolk vedgår nå at denne pasientgruppen er forsømt, skriver Tidsskrift for Norsk psykologforening.

– Det er mange som har forsømt personer med overspisingslidelse. Fagmiljøet har også forsømt seg, uttalte KariAnne Vrabel, forskningsleder ved Modum bad, til tidsskriftet.

Hvordan er situasjonen nå?

– Det er svært få behandlingstilbud til personer med overspisingslidelse i Norge. Så det er mange som ikke får den hjelpen de har behov for. Det er fremdeles lite kunnskap om og forståelse for diagnosen, sier Marianne Clementine Håheim, fagansvarlig i ROS – rådgivning om spiseforstyrrelser.

Mari-Mette Graff sier at noen fagfolk går foran som svært gode eksempler både når det gjelder forskning og behandling.

– De har banet vei for økt oppmerksomhet og kunnskap om overspisingslidelse. Som en konsekvens ser vi at deler av fagmiljøet har økt oppmerksomhet rundt dette. Det merker vi særlig i oppfølgingen av de med sykelig overvekt i spesialisthelsetjenesten, sier hun.

– Imidlertid er det store variasjoner, både i forhold til bevissthet og bemanning med kompetanse på området. Det hjelper ikke å ha bevissthet rundt noe, om det ikke samtidig følger med ressurser, tilføyer hun.

En gruppe uten rettigheter

ICD er WHOs internasjonale klassifikasjon for diagnoser. Overspisingslidelse er ikke beskrevet i versjon ICD-10, som i dag benyttes i Norge. ICD-11 omfatter imidlertid overspisingslidelse.

Helsedirektoratet arbeider med overgang fra ICD-10 til ICD-11, men dette er en prosess som vil ta tid. ICD-11 vil bli innført i løpet av de kommende årene, får vi opplyst i en e-post fra Helsedirektoratet.

Inntil dette er på plass, er det slik at overspisingslidelse er anerkjent som diagnose i Norge.

– Men siden den ikke er en distinkt diagnose i ICD-10 er den heller ikke høyt prioritert i prioriterings-veilederen. Denne pasientgruppen er derfor i praksis uten rettigheter, selv om sykdommen og behandlingsbehovet er anerkjent, sier Graff. Hun legger til:

– Vi forutsetter at de reviderte nasjonale retningslinjene for forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme vil være tydelige på at overspisingslidelse kan være en komorbid lidelse ved sykelig overvekt. Og at rett til behandling ivaretas av denne eller annen nasjonal retningslinje, som den for spiseforstyrrelser, sier hun.

Den oversette spiseforstyrrelsen

Overspisingslidelse omtales som «den oversette spiseforstyrrelsen». Det er den mest utbredte spiseforstyrrelsen, men likevel den som får minst oppmerksomhet. Hva tror du dette skyldes?

– I lang tid har det vokst frem en forestilling om at mennesker med overvekt og fedme har seg selv å takke. At det bare er å spise mindre og trene mer, så forsvinner problemet og man går ned i vekt. I dag vet vi bedre. Sykelig overvekt er en sammensatt kronisk sykdom med flere psykososiale konsekvenser. Ikke bare har den mange ulike konsekvenser, det samme gjelder årsakssammenhengen, sier Graff. Hun fortsetter:

– Anoreksi og bulimi har en annen oppmerksomhet i store deler av helsevesenet, og prioriteres i behandling. Dette kan dels ha sammenheng med at anoreksi har så høy dødelighet som det har, dels at det står i de nasjonale retningslinjene for spiseforstyrrelser. Mens ICD-10 mangler diagnostiske kriterier for overspisingslidelse.

Graff mener at man heller ikke kan lukke øynene for en mulig sammenheng med det stigmaet som er knyttet til store kropper, og i forlengelsen av det fordommen om at det er selvforskyldt.

– Også helsepersonell har fordommer som påvirker deres møte med pasienter, både når det gjelder utredning og behandling, mener hun.

---