Overlevende forteller: Disse 5 tingene kan hjelpe
– Dette er historier fra personer som har vært i en veldig vanskelig og sårbar situasjon, og som har kommet seg gjennom det. De har overlevd. Slike erfaringer kan bidra til å styrke håpet og drivkraften hos andre som opplever håpløshet og som tenker på å ta livet sitt, sier forsker Julia Hagen til Erfaringskompetanse.no.
AnonymDet som hjalp meg var å ha familie som aldri ga meg opp eller sluttet å kjempe for meg.
Hva gir håp når livet er så tungt at man vurderer å avslutte det?
For å finne svar på dette ba NTNU-forskerne Julia Hagen og Heidi Hjelmeland sammen med psykolog Christine Riseth Kvello mennesker som hadde gjort selvmordsforsøk eller tenkt på å ta sitt liv om å fortelle om deres erfaringer om håp og endrings-/bedringsprosesser.
86 mennesker delte sine historier om hva som hadde gitt dem håp i de tyngste stundene.
Undersøkelsen var anonym og digital og ble utført for RVTS Midt.
Alle historiene ble samlet i fagartikkelen «Historier om håp fra personer som har erfart suicidalitet» (+).
Historiene og sitatene i denne artikkelen er hentet fra fagartikkelen.
Selvmordsfare: Slik kan du hjelpe
– Alle har en viktig rolle
Mange av dem som fortalte om erfaringene sine hadde fått profesjonell hjelp underveis, men støtte fra familie, venner og andre mennesker har vært viktig.
– Dette betyr at alle har en viktig rolle i å bidra med hjelp og støtte og forebygge selvmord, ikke bare profesjonelle, skriver Hagen, Hjelmeland og Kvello i artikkelen.
De oppsummerer fem faktorer som viktige for at den som vurderer selvmord kan oppleve håp og endring:
5 ting som hjelper når livet er tungt:
1) Relasjoner og støtte fra andre
2) Noe meningsfullt å holde på med som har betydning for en selv og andre
3) Selvivaretakelse
4) Individtilpasset behandling og oppfølging
5) Tid
1. Relasjoner og støtte fra andre
En 19 år gammel kvinne fortalte om hvordan ulike mennesker rundt henne – behandler, venninne, Kirkens SOS, søsteren – holdt håpet oppe for henne:
Kvinne (19)Det som har vært spesielt viktig for meg for å få det bedre er personene jeg har hatt rundt meg. Jeg har vært så heldig og hatt en veldig god behandler, som har vært der for meg og vært tilgjengelig også utenom arbeidstid hvis det skulle være noe helt spesielt. Har også hatt en veldig god venninne som har brydd seg om meg og prøvd å få meg med på ting og vært der for å prate. Også kirkens sos har vært en veldig viktig hjelp når ting har vært ekstra tøft. De fine personene der har hjulpet meg å holde ut litt til. […] Det som virkelig snudde det, tror jeg var da jeg innså hvor viktig jeg faktisk var for søsteren min. […] Når jeg har kommet litt mer ovenpå, har venninnen min hatt veldig mye å si. At hun har invitert meg med på ting, ringt meg og brydd seg, har gjort at jeg har klart å komme meg mer ut og etter hvert også føle på litt glede og at jeg kan bety noe for flere. […] Jeg tror det som har hjulpet meg mest og har vært viktigst for at jeg har klart å komme meg videre, er å ta små skritt av gangen, ha noen som har kunnet holde håpet for meg og å føle at jeg faktisk betyr noe for noen.
– Jeg greide ikke fortelle til noen at jeg vurderte å ta mitt eget liv
Én forteller om åpenhet og støtte fra de aller nærmeste:
Det viktigste for meg var åpenhet og se hvor mye støtte jeg hadde rundt meg. Jo mer jeg turte å snakke om det som var vanskelig med de rundt meg, jo mindre styrke og kraft fikk de vanskelige tankene. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort å skulle dele det som er aller vanskeligst med de rundt seg, og særlig når det gjelder selvmordstanker/forsøk. Men for meg var støtten fra mamma og mine nærmeste venner som ga meg håp.
Fremmede kan også spille en avgjørende rolle. En 24 år gammel kvinne beskriver hvordan to ukjente mennesker grep inn:
Kvinne (24)Et par hadde stoppet bilen slik at trafikken ble blokkert og trøstet meg […] Det er de som ga meg håp. At det finnes mennesker der ute som genuint bryr seg og som også følger opp. De spør moren min til stadighet hvordan det går og om de kan gjøre noe. Det gir meg mot og håp nok til å fortsette. Det å vite at det finnes slike mennesker som ikke dømmer, men bare gjør. Og jeg ønsker å kunne være et sånt menneske for noen en dag.
Har du opplevd å være langt nede? Hva ga deg håp?
Del med leserne – fortell om din erfaring til hodebry@mentaltperspektiv.no. Du kan også dele bilder, og du kan være anonym om du ønsker det.
2. Noe meningfullt å gjøre
Flere av de som sendte inn historiene sine beskrev hvordan håpet ble holdt oppe av helt konkrete aktiviteter – jobb, interesser, dyr, ritualer. Noe som ga dagen form og retning.
En mann formulerte det slik:
Mennesker trenger mening, så jeg skapte min.
For en kvinne på 24 ble både arbeid og bil et anker i en ellers kaotisk tilværelse:
Kvinne (24)Det som hjalp meg ut av håpløsheten var å finne noe som engasjerte meg, finne en indre driv for noe. For min del var det jobben min, og bilen min. Jobben min gjorde at jeg ikke tenkte på å begå selvmord mens jeg var på jobb, og samtidig visste jeg at det jeg gjorde på jobb utgjorde en forskjell for bedriften, og det ga meg mye. Bilen har reddet meg veldig fra selvmordstankene. Når jeg er ute og kjører og hører på god musikk føler jeg meg fri. Det å vaske bilen ukentlig ble en ting som hjalp meg å ‘gi tilbake’ til bilen, som en takk for at den alltid var redningen.
En annen kvinne (25) beskriver hvordan en hund ga henne mening og følelsen av å være trengt.
Kvinne (25)Det som har hjulpet meg mest er en hund jeg begynte å gå turer med. […] Etter hvert har jeg også begynt å passe hunden mye og det gjør at jeg føler meg tryggere hjemme. I tillegg får jeg et håp om fremtiden fordi jeg merker at hunden ‘trenger’ meg, jeg betyr noe for noen. […] Sammen med terapi er hunden det som har hjulpet meg mest, det å bli trengt av et annet vesen.
3. Selvivaretakelse
Et tredje mønster som forskerne og sykologen fant i historiene handler om strategier for å ta vare på seg selv, om selvinnsikt og om grensesetting.
Kvinne (41)Det som har hjulpet meg mest har vært yoga, å virkelig gå inn i yoga med tanke på pusteteknikker, meditasjon og den fysiske biten. For meg har dette ‘skrudd på’ en slags bryter mellom kroppen, hodet, hjertet og sjela (faktisk), som har ført til at jeg – sakte, men sikkert – har klart å se tydelig hvor slem jeg har vært mot meg selv (og hvor slemme andre har vært). Jeg har klart å bli bevisst negative tanker og tankemønstre […] Jeg klarer også å sette grenser for mennesker som ikke vil meg vel. Jeg føler meg roligere, tryggere, stødigere, klarer å ta meg litt tid før jeg reagerer, forstår lettere hva jeg føler, og alt dette gjør at jeg klarer å ta bedre valg for meg selv, kroppen, helsa og hjertet.
En annen person forteller hvordan det å klare å forlate et skadelig arbeidsmiljø var viktig:
Jeg klarte å komme meg ut av en giftig jobb, der de hadde klart å overbevise meg om at jeg var udugelig. Jeg gikk med en intens frykt for å gjøre noe feil og få sparken hver eneste dag. Det var først da jeg kom til en ny arbeidsplass der jeg opplevde å få ros og anerkjennelse, at jeg følte jeg var verdt noe igjen og at det ikke var jeg som hadde vært problemet. Det var ikke alt som løste seg over natten, men ved å komme meg ut av det som var mest skadelig, fikk jeg tilbake troen på meg selv så gikk det andre bedre etter hvert også. Det løsnet litt da jeg skjønte at mye av problemet skyldes eksterne faktorer.
4. Behandling
Nesten halvparten av deltakerne beskrev at de hadde hatt nytte av profesjonell hjelp, skriver artikkelforfatterne. Det kunne være døgnopphold, psykiater eller samtaler med fastlege eller NAV-veileder. Men det som gikk igjen, var betydningen av å møte fagfolk de hadde god kontakt med og at behandlingen var tilpasset deres behov.
Kvinne (37)Det som var viktig for at jeg skulle få det bedre var at jeg fikk riktig behandling og at jeg matchet med behandler. Behandlingsmetoden DBT reddet utvilsomt livet mitt. […] Det å ha et reflektert forhold til sin egen suicidalitet og ha et større handlingsrom og forståelse av hvorfor man ender opp der gang på gang hjalp meg å endre meg og snu det destruktive mønsteret. Det ga meg håp, at det var noe jeg kunne gjøre for å påvirke det og det ga meg mestring når det fungerte, og når det ikke fungerte så kunne jeg diskutere det med behandleren og vi kunne lage en ny og justert plan.
En kvinne beskriver hvordan møter med helsepersonell som ikke dømte gjorde at hun holdt ut:
Kvinne (37)Det som hjalp meg, er å møte folk i helsevesenet som oppriktig brydde seg. De hjalp til med praktiske ting og lot meg få snakke ut om ting. Det hjalp også å ha kirkens sos å ringe til om natten om tankene ble for sterke. Og at man slapp å møte mye fordømmelse, men heller medfølelse og at noen bar håpet for en når en ikke klarte det selv, at man aldri ble gitt opp.
For en annen ble det viktig å endelig åpne seg for noen:
Kvinne (31)Veien til bedring var lang og startet med å fortelle til noen hvordan jeg hadde det. Jeg valgte pappa. Han ble med meg til fastlegen og sammen ble vi enige om å søke innleggelse på DPS døgn. Jeg fikk en plass med en gang. To uker på DPS var et vendepunkt i livet mitt. Jeg ble møtt med så mye respekt, nysgjerrighet og omsorg. Følelsen av å bli tatt på alvor og å få tett og god hjelp var avgjørende for bedring. Kombinasjonen av riktig medisinering og tett oppfølging det følgende året førte til psykisk bedring og økt livskvalitet. Og alt startet med å fortelle noen hvordan jeg hadde det.
5. Tid
For mange kan bedrings- eller endringsprosessen være langvarig. Flere fortalte at det var nyttig å tenke en dag av gangen:
Kvinne (26)Jeg fokuserer kun på dagen i dag og hva jeg skal gjøre det neste døgnet. Er selv bare dagen i dag overveldende? Okay, da slutter jeg å tenke på hva som skal skje de neste timene og jeg fokuserer kun på hva jeg må gjøre den neste timen. Er tanken på den neste timen helt uutholdelig og jeg skulle ønske jeg forsvant her og nå? Drit i hele timen, ta 10 minutter, 5 minutter, ett minutt om gangen. Alt jeg må gjøre er å puste. Inn og ut. Inn og ut. Sånn, nå har det gått ett minutt og jeg overlevde.
Artikkelforfatterne skriver at det for noen var hjelp i å akseptere suicidaliteten som en del av livet. Paradoksalt nok kan for noen tanken på selvmord være det som holder en i live:
Jeg har levd et vanskelig liv og muligheten for å ta livet mitt har alltid ligget der som en trøst. Hvis alt blir for vanskelig kan jeg alltids ta livet mitt. Denne tanken motiverer meg til å holde ut litt til. […] Det er upopulært å si at tanken på å ha muligheten til å ta livet mitt er det som motiverer meg til å leve. For meg har muligheten til å ta selvmord hjulpet meg gjennom livet.
– Livet er komplekst
Hagen, Hjelmeland og Kvello understreker i fagartikkelen at selv om historiene de har fått inn kan gi inntrykk av en lineær forståelse hvor suicidalitet, smerte og vanskelige omstendigheter avløses av håp og bedringsprosesser – først er man er syk og så blir man frisk – kan det i realiteten være ganske annerledes, skriver de:
– Livet er komplekst, og motgang og smertefulle erfaringer og medgang og positive erfaringer står i et dynamisk forhold til hverandre. Erfaringer av håp kan være skiftende og fluktuerende, slik også erfaringer av suicidalitet kan være. Opplevelser av håp og håpløshet er ikke nødvendigvis enten-eller, og man kan være fylt av håp og håpløshet på samme tid.
Nyheter og lesestoff fra MentaltPerspektiv.no rett i innboksen? Meld deg på nyhetsbrevet her: