Medisiner ble løsningen for Anne

Inne i hodet til Anne var det aldri ro.

På 06-toget irriterte hun seg – hun burde tatt 05-toget.

Hver morgen syklet hun to mil før jobb, men tiden var aldri god nok. Et halvt minutt raskere enn i går? Bra. Men ikke bra nok.

Til og med bilturene ble regnestykker. Hamar i 100 km/t? Kunne hun presse det?

Det var aldri nok å prestere godt. Hun måtte prestere bedre. Alltid. Slå sin egen rekord. Uansett hva det gjaldt. For inne i henne kokte det hele tiden. Når noen snakket til henne, satt hun bare og ventet på at de skulle bli ferdig, på vei til noe annet, både i hode og kropp. Alltid rastløs. Konstant uro.

Les også om medikamentfri behandling:

– Handler om retten til å velge

Mer energi enn andre

Anne Fredheim tar imot meg i sin hyggelige enebolig i Rygge i Østfold. Her bor hun sammen med sin ektemann. Voksne barn har flyttet ut. 56-åringen byr meg på te og konfekt, og mens vannet koker, ringer hennes eldre far med noen spørsmål. Anne er like hjertelig og imøtekommende mot sin far som inntrykket hun allerede har gitt meg. Før hun legger på, avtaler de at hun skal komme bort på besøk etterpå.

– Jeg har alltid vært hemmelighetsfull i forhold til at ingen skal vite hvordan jeg har det. Men jeg syns det er viktig å fortelle.

Anne ble diagnostisert med bipolar lidelse type 1 i 2023. Men hun tror selv at hun har hatt diagnosen i veldig mange år.

For henne har energien og alt det hun har gjort vært naturlig for henne og helt normalt, selv om alle andre rundt i alle år har kommentert at «herregud, du er helt hyper, kan du ikke slappe av litt, slutt å stresse!»

– Da tenkte jeg: «Hæ, kan dere ikke bli med da, dere er så trege», forteller hun.

Hobbyer ble til besetttelser

Livet har vært som en karusell, forteller Anne, og da hun traff mannen sin, ble de en storfamilie, med hennes barn og hans barn. Hun elsket det.

– Men jeg ble ikke noe mindre gira av det selvfølgelig, med unger overalt, jobb, det skal lages mat, og alt som hører med.

Da koronaen kom, begynte det å bli litt vanskeligere. Alt ble så unormalt.
Samtidig brakk mannen hennes ryggen, og måtte trene seg opp. Året etter brakk han et par ribbein, og så fikk han blodpropp. Det var veldig mye, og Anne ble usikker på hvordan hun skulle håndtere alle katastrofene.

Hun ble mer og mer oppjaget, og det måtte skje noe hele tiden.

Hun fikk dilla på ting, som ble intens over en periode, for så å bråstoppe.

Det som kunne starte med én time dans i uken kunne ende opp som dansing i oppvisninger og i bryllup. Det som startet som en liten hobby, tok etter hvert helt av, spiste henne opp, og ble altoppslukende.

Hun og mannen begynte å trene sammen, men ganske raskt ble det ikke nok trening for Anne. Det ble dobbelttimer. Det ble hver dag. Det ble mer og mer. Det ble en besettelse, forteller hun.

Pengebruken eskalerte

Hun begynte å jobbe hele tiden. Hun jobbet, jobbet og jobbet. Sov mindre og mindre. Begynte å sykle hele tiden. Hun var overalt. Her og der. Drevet av et innvendig jag, og opplevelsen av at hun ikke hadde tid.

Pengebruken eskalerte. Store, dyre innkjøp. Prosjektene ble trappet opp. Anne hentet inn anbud for å pusse opp en firemannsbolig i nærheten. Kjørte land og strand rundt og handlet masse rart på Finn.no.

– Så tror man at man kjenner alle, forteller hun. «Ah, søren, jeg kjenner jo han der som jobber der, han er jo jeg venn med, jeg kan sikkert bare sende han en melding å spørre – du har dere den der i butikken eller?»

– Man blir personlig med folk du egentlig ikke kjenner. Jeg ble ukritisk.

– Jeg syns det er flaut å tenke på i ettertid. Men akkurat der og da så var det sånn: «Jøss, han svarer ikke.»

– Jeg ble også veldig craven på alkohol, drakk og var full en hel uke. Jeg skjønte ingenting av hva som skjedde i denne tiden. Det ble helt katastrofe og skikkelig kaos, forteller Anne.

– Jeg var helt fjern, ikke til stede, og det ble bare verre og verre.

Anne blir stille. Jeg får inntrykk at det er mer, men som hun ikke vil fortelle. Ikke alle handlinger og valg er like hyggelige å huske tilbake på når man har vært syk.

Fikk diagnose og medisiner

Til slutt tok mannen henne med til legen.

Anne husker nesten ingenting fra den dagen.

– Magne skjønte ikke hva som var i veien med meg, og han hadde brukt hver eneste dag og natt for å forsøke å finne ut av hva som var galt.

Legen ønsket å legge inn Anne og å sette henne på medisiner. Ektemannen tok seg fri fra jobb, og sa han kunne passe på henne hjemme. Verken han eller Anne ønsket innleggelse.

Anne opplevde bivirkninger da hun prøvde medisin for første gang. Men i samråd med legen kom hun etter hvert frem til riktig type medisinering for henne.

– Jeg var i tillegg deprimert, og ønsket medisinering for dette også. Jeg diskuterte dette med legen, og vi fant en løsning sammen.

Anne har både hatt både maniske og depressive perioder. De gangene hun har hatt det vondt, har hun isolert seg helt.

Fått et bedre liv med medisiner

– Det tok litt tid etter jeg startet med medisiner, før jeg ble stabil. Men livet etter medisiner ser ganske annerledes ut, forteller Anne.

– Før kunne jeg ikke sitte og prate og reflektere over hva man snakker om. Nå plutselig kan jeg det. Tidligere hadde jeg aldri tid til å høre ferdig, eller høre på, jeg bare føk rundt.

– Jeg syns det var så deilig første gang jeg fikk snakket ordentlig med sønnen min. Hvor jeg følte at nå var jeg skikkelig til stede. For første gang i hele livet nesten.


Akkurat dette er det litt vanskelig å fortelle om.

–Fordi jeg har hele tiden tenkt at jeg har jo sittet og hørt på barna mine, og jeg har jo snakket med dem. Men jeg har ikke vært der. Og det er ille å tenke på. Det er helt forferdelig å tenke på, sier hun stille.

Bruker cruisekontroll

Anne forteller at hun fortsatt kan være litt sånn, ikke helt med alltid, fyke opp, og bli litt vimsete. Hun prøver å ta det med ro. Bruker alltid cruisekontroll, uansett om hun ligger i 50- eller 80-sone.

– Jeg prøver å ikke mase med meg selv og prøver å tenke positivt. Jeg føler kanskje at jeg ikke får gjort så mye som jeg fikk gjort før. Selv om jeg gjør mye i andres øyne, sier hun.

Tror du at du kunne fått det bedre uten medisiner?
– Nei, det tror jeg ikke. Hvis jeg tenker trangt inni hodet mitt, så hadde jeg vel tenkt at ja, da kunne jeg jo vært glad og blid, og hatt det bare bra, fordi jeg føler jo at jeg er litt kjedelig nå.

– Men mannen min syns ikke jeg er kjedelig, sier hun, og legger til:

– Noen ganger må man tvinge seg til å gjøre kjedelige ting, som å gå å legge seg. For sover man dårlig, så trigges det. Stress og søvn er det som trigger bipolaren mest. Sover jeg 11-12 timer, er jeg ødelagt, da er jeg så sliten. Det er det å finne den riktige balansen.

– Rastløsheten har roet seg

– Med medisiner kan jeg konsentrere meg. Før klarte jeg ikke å se på noe sammen med mannen min på tv for eksempel, mens nå kan vi sitte og kose oss med det. Før gikk jeg aldri, jeg løp. Nå kan jeg gå ut på kjøkkenet, eller jeg kan si: «Kan ikke du hente det til meg», mens jeg ligger på sofaen. Det kunne aldri skje før.

–Rastløsheten har roet seg. Det er mange som går på medisiner, og så tenker de: «Jøss, jeg er jo i kjempefin form, da kan jeg slutte på medisiner.» Jeg har selv tenkt tanken mange ganger, men jeg vet jo hvorfor jeg er i fin form nå. Jeg er i fin form fordi jeg bruker medisiner. Og jeg tør ikke å slutte. Jeg tror det er dumt.

Anne beskriver andre positive effekter fra medisinen, som at kreativiteten hun alltid har hatt, nå kommer ut på en mer «riktig» måte, fordi det var vanskelig før medisiner å holde fokus. I dag går Anne på arbeidsavklaringspenger, og har søkt uføretrygd. Hun bruker mye av tiden sin på hobbyer hun har fått, som å lage lysestaker og hjerter. Hun jobber som treffleder på åpent treff hos Bipolarforeningen i Sarpsborg.

– Jeg har mer glede i livet nå. Jeg har tankene litt mer på plass. Det er mindre indre uro med medisiner.

– Mannen min sier at han har fått en ny kone. Og vi kan bli kjent med hverandre på nytt. Han har jo vært glad i energien min, men nå skjønner han hvorfor jeg har vært så annerledes enn mange andre.

Noen foreslår yoga og meditasjon i stedet for medisiner. Hva tenker du om det?
– I våres fikk jeg lurt med mannen min på en treningsleir i Kreta, sammen med et vennepar, og der var det yoga morgen og kveld. Jeg var med på alt. Jeg la også fra meg telefonen på rommet, og hadde nesten ikke telefon hele den uken, og jeg tror at det, i kombinasjonen med yoga, var en av grunnene til at jeg hadde det så rolig.

Anne har tro på yoga, men kanskje helst sammen med medisiner.

– Mange sier at kan du ikke bare gå på yoga eller ta noe mindfulness, men det er ikke så enkelt. Du skal være her og nå, og det har jeg aldri vært. Jeg tenker at bipolare i hvert fall, i og med at det skjer så mye oppi hodet, de har ikke tid til å være her og nå.

Hun opplever at medisinene hjelper henne med det.

– Med medisiner lander du litt. Og jeg føler at jeg aldri har kunnet nyte livet før, da jeg alltid har løpt fra det ene til det andre. Nå endelig, så kan jeg faktisk kose meg. Jeg har løpt rundt i 50 år og masa, forteller hun.

– Og det er litt trist å tenke på.

---