Kunsten å bli et (stadig) bedre menneske

Egypterne gjorde det, kineserne gjorde det, de gamle grekerne og romerne gjorde det. Selvhjelpslitteratur har blitt produsert omtrent like lenge som mennesket har kunnet skrive.

Lenge før Marie Kondo lærte oss gleden av å rydde var faraoene i gang med å fortelle andre hvordan de skulle leve. Det fantes såpass mange tekster, eventuelt papyruser, med gode leveråd at det ble en egen sjanger;«sebayt», eller «lærdom» på norsk.

En gang rundt 2800 år før Kristus skrev en viss Ptahhotep ned en rekke læresetninger til sin sønn, setninger som kan vitne om at de gamle egypterne ikke satte spesielt stor pris på skravlekopper:

«Ikke sladre om andre i nabolaget ditt, for mennesker har respekt for dem som tier.»

«Gud elsker den som lytter. Han hater dem som ikke lytter.»

«Den uvitende mannen som ikke lytter, oppnår ingenting. Han gjør alt som er foraktelig, så andre blir sinte på ham hver dag.»

Hvorvidt sønnen tok sin fars råd, sier historien ingenting om, men man kan forestille seg at han ble en ordknapp mann.

Spoler vi et stykke fram i tid, kommer vi til Bibelen med sine ti bud og mange leveregler. De fleste kristne vil nok hevde at man blir et bedre menneske om man lever etter Skriften, og for mange er den å anse som Selvhjelpsboken med stor S.

Opp igjennom middelalderen og renessansen var selvhjelpslitteraturen i stor grad til for fyrster og herskere, ikke for vanlige folk. Inspirasjonsbøkene fra denne tiden dreide seg mer om å ta og å beholde makten enn å få venner og å rydde i skapene sine. Machiavellis Fyrsten er en slags håndbok i hvordan man blir diktator og er i våre HMS-orienterte tider ikke veldig egnet som selvhjelpsbok for ledere.

Selvhjelpsbøker som tidsbilde
Selvhjelpsbøker sier mye om tiden de ble skrevet i. Når det er økonomisk nedtur, ønsker vi oss bøker om å spare penger. I klimakrisens tid er bøker om gjenbruk populære. Selvhjelpslitteraturen i dag dreier seg gjerne om minimalisme, om å spare penger, å stresse ned og om å bruke mindre tid på mobilen og foran skjermer.

Og så går denne typen litteratur gjerne i bølger med svar og motsvar:

– For eksempel kom det mange bøker med råd til kvinner som ville gjøre karriere på 1970- og -80-tallet. På nittitallet kom reaksjonen: selvhjelpsbøker som korrigerer den foregående generasjonen og handler om hvordan du som kvinne kan finne indre ro i stedet for ytre suksess, sier Harvard-professor og selvhjelpsforsker Beth Blum til Mentalt Perspektiv.

Nei til selvhjelp
«Anti-selvhjelp» har stått for noen av de største hitene de siste årene: Bøker som Drit i det, The subtle art of not giving a f*ck, The art of failure og norske Agnes Ravatns Operasjon sjølvdisiplin, beskrevet som en selvhjelpsbok for folk som hater selvhjelpsbøker, har solgt i bøtter og spann. Trenden har også nådd slankebøkene, som nå gjerne handler om hvordan du ikke skal slanke deg, men heller velge å legge om livsstilen. The no diet diet book er en nokså vanlig tittel på en slankebok forfattet en gang etter 2010-tallet.

— Dagens «anti»-selvhjelp handler mye om å avlære det vi lærte i tidligere selvhjelpsbøker. Det handler om å frigjøre individet fra tidligere tiders høflighetskrav, der man skulle tilfredsstille andre, ofte på bekostning av seg selv, slik våre besteforeldres generasjon lærte, mener Blum.

Ole Jacob Madsen, psykologiprofessor ved Universitetet i Oslo, har studert selvhjelpslitteraturen og mener at anti-bøkene kan tyde på at vi har gått litt lei av kravene om konstant selvforbedring:

– Det handler vel om at selvhjelpslitteraturen er så innarbeidet ikke bare som sjanger, men som en livsholdning knyttet til hele tiden å skulle nå dine mål, eller ta seg selv veldig på alvor. Og at mange har strevd for å etterleve disse, men kanskje opplevd frustrerende nederlag. Da er det vel litt deilig om en ekspert isteden sier at man skal gi litt mer faen?

Slapp av!
Men klarer vi å «gi litt mer faen»? I dag står influenserne klare på TikTok og Youtube til å ta over med gode råd og tips. Trender som «Quiet quitting» – der unge mennesker nekter å bruke mer tid på jobben enn de absolutt må – og «Morning routine» – en trend som oppfordrer unge til å stå opp grytidlig, gjerne klokken 05, for å starte dagen med trening, hvetegressdyrking eller andre sunne rutiner, gjør at mange av oss føler at vi ikke kan slappe helt av. Det finnes alltid noe å forbedre. I alle fall oss selv.

Kan vi bli for opphengt i å stadig forbedre oss?

— Ja, det tror jeg. På den ene siden kan et menneske eller en kulturs ideal om fremskritt eller aspirere etter en høyere standard være et gode. På den andre siden kan idealene om å realisere, utvikle eller optimalisere seg selv kan bli noe grenseløst og utmattende, mener Madsen.

Ikke bare anti
Madsen ser flere trender i sjangeren:

— Det virker som selvhjelpslitteraturen i nyere tid i stor grad ser til psykologifaget og følger trendene til tonegivende retninger av psykologien. For eksempel etter den kognitive revolusjonen i psykologien på 1950- og 60-tallet fikk du en egen sjanger av NLP-selvhjelpslitteratur som forsøker å oversette innsiktene fra nevrolingvistisk programmering til vanlig bruk. Mindfulness-litteraturen ble populær utover 2000-tallet etter at man begynte å studere en del av østlig buddhisme og hinduisme mer vitenskapelig innen stressforskning.

— Det virker på meg også som om selvhjelpslitteratur inntil ganske nylig i stor grad rettet seg mot kvinner, eksempelvis elsk-deg-selv og selvfølelseslitteraturen på 1980- og 90-tallet, mens de siste årene har fått populære figurer som den kanadiske psykologen Jordan Peterson eller sjangre som militær selvhjelpslitteratur som åpenbart appellerer og henvender seg til unge menn i større grad, sier samfunnspsykologen.

Det er ikke oss, det er deg
Selvhjelpslitteratur handler veldig sjelden om å endre samfunnet. Det handler ikke om at sjefen må følge arbeidslivets lover og gi de ansatte ordentlige kontrakter som gir dem fri i helger og regulerer overtid, men om at du må lære deg å bli mer produktiv og mindre stressa. Skjerpings til deg, sier bøkene.

— Selvhjelp har alltid handlet om individet og ideen om at måten å bli lykkelig på er å arbeide med seg selv. Og ofte på bekostning av å se større strukturer i samfunnet som begrenser oss, som for eksempel økonomisk ulikhet, forteller Blum.

I selvhjelpsbøkene er det ikke samfunnets krav det er noe galt med, men deg som lar deg stresse. Slik har vi ikke alltid tenkt. I tidligere tider var fellesskapet det viktigste, og individet var ikke så viktig.

— Idealet om å realisere seg selv i den greske antikken handler om å realisere et sett av delte moralske dyder hvis hensikt var å bidra til fellesskapets beste. I den moderne epoke er imidlertid selvrealisering blitt et psykologisk individuelt påbud det er opp til den enkelte selv å fylle med innhold og mening. Og da dukker fort problemet opp, ikke minst for unge mennesker i dag: når er jeg selvrealisert nok? Derfor får vi vel også beroligende motto som «Mer enn god nok» som det het i en BlimE-låt som for noen år siden rettet seg inn mot dagens barn og unge, forteller Madsen.

Eldgamle influensere
Blum trekker også linjer helt tilbake til de gamle grekerne, en slags oldtidens influensere, som fortsetter å påvirke oss i dag.

— Den gamle filosofiske retningen stoisismen er helt avgjørende for selvhjelptradisjonen. Stoikerne mente at det er vår egen holdning og innstilling til det som skjer som definerer opplevelsene våre av det som skjer. Dette har påvirket kognitiv atferdsterapi som metode og vanlige selvhjelpsbøker. For eksempel hevder mange selvhjelpsbøker at positiv tenkning har en nesten magisk evne til å få ønskene våre til å gå i oppfyllelse.

Bare tenk det, så skjer det, med andre ord. Og hvis det ikke går bra med deg, tenker du bare ikke positivt nok. Hele tiden. Den internasjonale bestselgeren The Secret, eller Hemmeligheten på norsk, er et godt eksempel på dette med sine klare læresetninger:

«Husk at tankene dine er den viktigste årsaken til alt.»

«Tankene dine blir til ting!»

— Men en veldig viktig forskjell mellom den opprinnelige stoisismen og de nye selvhjelpsbøkene er at stoikerne forsøkte å dyrke en likegyldig holdning til penger og ting, forteller Blum.

— De mente at lykke er å være fri for å trenge og å ønske seg materielle goder og eiendeler.

---

---