– Han gikk inn i skapet igjen

Flere rapporterer om at de går fra å ha levd et åpent liv til å skjule sin legning fordi det er for lite kunnskap om skeive i eldreomsorgen.

– Jeg husker en ung hjelpepleier som spurte meg hvem min nærmeste pårørende Solveig var. Da jeg sa at det var min kone, ble hun veldig i stuss og rygget tilbake, forteller Vigdis Bunkholdt (87) til NRK.

En studie av LGBTI-personer* i Sverige, Danmark og Norge viser at selv om rettighetene er blitt styrket de siste tiårene, opplever mange at de blir møtt med fordommer og kunnskapsmangel når de blir eldre og møter på pleiere og helsearbeidere i eldreomsorgen.

– Dette er folk som har kjempet en tøff kamp, møtt fordommer, hat og vokst opp i en tid hvor det var kriminelt å være homofil, sier likestillingsombud Bjørn Erik Thon.

I studien beskriver en eldre kvinne hvordan en av grunnleggerne og pionerene for LGBTI-kampen døde på en institusjon, gammel og ensom. Ingen av de ansatte eller de andre beboerne visste at han var en av de viktigste aktivistene for LGB-bevegelsen i Norge:

– Han gikk tilbake i skapet. Det er trist og skammelig.

Vokst opp med stigma

Eldre LHBTI-personer er en sammensatt gruppe, men de har noen ting til felles, slår rapporten fast:

• De har vokst opp i et samfunn der deres normbrytende kjønnsidentitet og/eller seksualitet har vært sterkt stigmatisert – i enkelte perioder også kriminalisert og gjort til en medisinsk diagnose – og uten tilgang til grunnleggende rettigheter og vern mot diskriminering.
• De blir eldre i en overveiende heteronormativ kultur, der offentlig omsorg, helse- og sosialtjenester har lite kunnskap om deres levekår, erfaringer og nære relasjoner.

Lite kunnskap i eldrehelsetjenesten

Internasjonale studier viser at ansatte i eldrehelsetjenesten har lite kunnskap om LGBTI-personers livserfaringer og behov. Den nordiske rapporten bekrefter dette.

– Jeg kjenner mange skeive som snakker om å flytte sammen i en form for kollektiv når de blir gamle så de kan passe på hverandre og kanskje leie inn hjelp som forstår dette. De vil for all del ikke inn i skapet igjen, forteller en person til Mentalt Perspektiv.

– Dette problemet er godt kjent i miljøet.

– Det må bygges kompetanse

I et relativt tolerant samfunn som Norge er det fortsatt ikke lenge siden homofili var forbudt ved lov. Norge var det aller siste nordiske landet som av kriminaliserte homofili i Norden. Danmark endret loven i 1933, Island i 1940, Sverige i 1944, Finland i 1971 og Norge i 1972. Men helt fram til 1982 var homofili en psykiatrisk diagnose her til lands.

– Vi mener kommunene må ha en veldig stor bevissthet på dette fremover. Det må bygges kompetanse så de kan møte skeive på en skikkelig måte, enten det er på et sykehjem eller i hjemmetjenesten, sier likestillingsombudet til NRK.

Også transpersoner er frustrerte over å måtte forklare seg om igjen og om igjen til helsepersonell. Flere forteller at de har begynt å ta med seg informasjonsbrosjyrer for å bøte på kunnskapsmangelen og for å slippe å måtte si det samme til nye ansatte hver gang.

– Vi er så lei av å måtte instruere folk som skal ta vare på oss. Vi kommer ikke fra en annen planet. Vi er vanlige mennesker, sier en transperson i studien.

Alle er ikke heterofile

I helsevesenet og sosialtjenesten har likhetstanken tradisjonelt stått sterkt, forteller forskerne i rapporten.

– Men ideen om at alle er like bærer ofte i seg antakelsen om heteronormativitet.
I et intervju med ledere for eldrehjem i Sverige kom det fram at de ikke anså kunnskap om LGBTI-person som relevant, fordi «vi behandler alle likt», og ikke minst:

– Det er ingen her.

Kamille Hjuler i LGBT+ Danmark forteller at hun har møtt opptil flere pleiere som mener det samme.

– Jeg har møtt så mange som sier «jeg har jobbet her i 30 år og jeg har aldri møtt en homoseksuell». Jeg tror det må inn i utdannelsen.

Hun får støtte i forskningsrapporten av Hilde Lunde, førstelektor i helsefag ved OsloMet:

– Hvordan kan det ha seg at de ulike helse- og sosialfagutdanningene ikke har et fokus på seksuelle og reproduktive helse- og rettigheter (SRHR)? Det er egentlig helt uforståelig. Er det en frykt for å ikke ha nok kompetanse, at man tenker at feltet er så vanskelig, er det unngåelse, at andre ting hele tiden tar opp plass? Jeg tror det finnes så mange ulike grunner til at det fortsatt er personavhengig, hvorfor det ikke er et læringsmål.

For uten kunnskap blir viktige forskjeller usynlige, som for eksempel at skeive rapporterer om dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen og at eldre skeive oftere har opplevd brudd med familien og venner og dermed har mindre følesesmessig støtte og ikke minst besøk på eldrehjemmet enn jevnaldrende heterofile. Man kan ha kommet ut i en tid der det var for vanskelig og stigmatiserende for venner og familie å tåle en skeiv, og dermed mistet kontakten. En eldre mann forteller om sin homofobe sønn som ikke vil at barnebarnet skal få vite at farfar er homofil:

– Barnebarnet mitt blir snart 12 år, og jeg vet ikke om jeg kan være sammen med ham.

---

• I denne artikkelen bruker vi begrepene som blir brukt i studien vi skriver om.