Fawning: Den ukjente fryktereaksjonen som kan frita overgripere

En ny samtykkelov krever at kvinner skal sette tydelige grenser. Det kan ramme dem som ikke reagerer med å si nei eller å flykte, men forsøker å godsnakke med overgriperen, mener forsker Anne Bitsch. Den ukjente fryktresponsen heter “fawning” og oppstår ofte på grunn av tidligere overgrep og traumer.

Venninnen min er ute på byen med en kollega og de to blir omringet av en gjeng fulle og pågående menn. Med lynende øyne setter den litt eldre kollegaen mennene på plass, og gjør det klinkende klart for dem at oppmerksomheten er uønsket. Venninnen min blir lettet over å slippe flere tilnærmelser, men føler seg samtidig liten og dum som bare har smilt og latt som hun syntes møtet var hyggelig.

Femten år senere sitter vi noen venner samlet rundt middagsbordet og snakker om gamledager. Praten dreier etter hvert inn på noen av de kjipere erfaringene fra den tida det ble mye festing. Alle kan kjenne seg igjen i historien til venninnen min og skammen hun kjente over ikke å ha klart å sette tydelige grenser.

– En annen gang gikk det så langt at jeg ble sittende fastfrosset på en stappfull 37-buss mens sidemannen tok meg på puppene, helt til en eldre dame reiste seg og ropte til ham, forteller hun.

– Selv om jeg ble glad for hjelp utenfra i begge tilfellene, skammet jeg meg voldsomt over at jeg ikke selv reagerte med sinne og avvisning.

Spør psykologen:

Fawning: Hvorfor reagerer jeg med et påklistret smil når jeg egentlig er redd?

Å jatte med og smile som forsvarsstrategi

Da mannen befølte henne på bussen, stivnet hun. Å fryse er kjent som den mest passive av de tre fryktresponsene fight, flight og freeze. Men min venninnes respons på de uønskede tilnærmelsene fra mennene som omringet dem på Torgallmenningen den natten, var ikke helt passiv. Hun begynte å godsnakke med dem mens hun lette etter en måte å komme seg unna på, som ikke ville sette henne i fare.

Ifølge forsker og forfatter Anne Bitsch er godsnakkingen en helt normal og i mange tilfeller klok respons på en situasjon der man står i fare for å bli utsatt for overgrep. Det kalles fawning, og regnes som den fjerde av fryktresponsene.

– Samtykkeloven tar ikke hensyn til kvinners psykologi, sukker Bitsch.

Jeg har kontaktet henne for et intervju om samtykkeloven, og hvorfor hun er imot innføring av samtykkelov i Norge. Vi kommer raskt inn på fawning-responsen.

– Hvis du er veldig full, eller i en trusselsituasjon og er livredd, så er du jo ikke i noen rasjonell sinnstilstand eller kan ta overveide beslutninger. Da kan det være uhyre vanskelig å stå opp for seg selv og markere sine grenser.

I arbeidet med doktorgradsavhandlingen sin, hvor hun fulgte et stort antall overgreps- og voldtektsaker, fant hun et tydelig mønster. Hun observerte at selv om ofrene var redde og ubekvemme, klarte ikke alle å gjøre det tydelig at de ønsket at overgrepet skulle stoppe. De enten frøs eller jattet med.

– Både dagens lovgivning og utkastet til samtykkelov favoriserer ofre som er i stand til å tenke rasjonelt og kommunisere klart. Det er en helt urimelig byrde å legge på mennesker som er sårbare, slår Bitsch fast.

«Om jeg protesterer, vil han kanskje voldta meg»

I en kommentar i Klassekampen tidligere i år beskrev Bitsch et svært ubehagelig besøk hos en mannlig massør:

«Da jeg kom inn på klinikken ba den mannlige massøren meg om å kle av meg. Han ble værende i rommet, så jeg tok ikke av meg på overkroppen. Forlegen la jeg meg med ansiktet i hullet på massasjebenken. Han kneppet opp bh-en min uten å spørre.»

Bitsch ser paralleller til saken der en dansk massør forgrep seg på en rekke kvinner. Han ble frifunnet for flere tilfeller av voldtekt etter den danske samtykkelovgivningen. Innelåst i behandlingsrommet fant alle ofrene seg i at han stimulerte klitoris og skjedeåpningen deres under såkalte graviditetsmassasjer. Og da de slapp ut av rommet, gikk de til kassa og betalte.

Bitsch’ massør forgrep seg ikke på henne seksuelt, men han utsatte henne for en hardhendt og smertefull behandling som gav store blåmerker og ubehagelig retraumatisering på grunn av tidligere overgrep.

– Det som gjorde det så utrolig ille å ligge der på massasjebenken, var jo at jeg egentlig visste veldig godt at denne mannen overskred grensene mine og forgjeves forsøkte å få ham til å slutte, forklarer hun.

– Først prøvde jeg å artikulere at dette var vondt, men etter hvert mistet jeg motet og troen på min egen stemme. Og så hadde jeg også i tankene at om jeg protesterte mer, så kunne han kanskje bli oppildnet til å bli enda mer voldsom. Det kunne jo hende at han var en type som tente seksuelt på dominans og hadde det i seg å voldta meg. Da spilte jeg omtrent død, akkurat som under de andre seksuelle overgrepene jeg ble utsatt for som barn og ung kvinne. Jeg svarte til og med høflig at jeg likte massasjen da massøren spurte helt til slutt. Jeg orket og turte ikke provosere.

Bitsch har selv blitt utsatt for overgrep og voldtekt, og mener fryktreaksjonen kan spores i tidligere erfaringer.

– Vet du hva konsekvensen av et overgrep er, så vil du gjøre hva som helst for å komme ut av situasjonen med mist mulig skade. Derfor er det typisk at tidligere overgrepsofre oftere benytter seg av fawning-responsen enn andre, forklarer hun.

– Da opplever man det å jatte med en overgriper som det tryggeste. Men det kan paradoksalt nok føre til at overgriperen enten tror at man er med på det, eller tenker at de kan komme unna med det, for her er det ingen motstand å nedkjempe.

les også

Flink pike, flink pasient: Når pasienten "jatter med"

Reaksjonen kan stamme fra traumer

Magasinet Psychology Today beskriver fawning som en traumerespons man ofte har tilegnet seg tidlig i livet. Som barn lærte man at det tryggeste man kunne gjøre i møte med en potensielt truende voksen, var å gjøre seg selv så behagelig som mulig å forholde seg til.  

«Fordi jeg ble seksuelt misbrukt av stefaren min», skriver artikkelforfatteren, «lærte jeg tidlig å tilpasse meg det jeg oppfattet at folk ønsket av meg. Fawningen kunne ta form av flørting selv om jeg ikke var interessert i noen. Jeg flørtet for å holde dem fornøyd og dermed på avstand. Det førte til at særlig eldre menn misforstod og gjorde upassende tilnærmelser, og jeg ble like sjokkert hver gang det skjedde. Jeg forstod ikke at det jeg opplevde i barndommen, gjorde at jeg ubevisst spilte ut traumet på nytt».  

Det skal være psykoterapeuten Peter Walker som oppfant fawningbegrepet. Ifølge ham er responsen ofte noe man tilegner seg som følge av mekanismer i familien. Ved hele tiden å forsøke å speile omsorgspersonens følelser og tilpasse seg forventninger, får ikke barnet trent opp evnen til å kjenne hva hen selv har behov for. Egne og andres behov glir over i hverandre, og som voksen blir det nærmest umulig å sette klare grenser, særlig overfor mennesker en finner truende. Har man vokst opp i tryggere omgivelser og ikke er blitt påført for store relasjonelle traumer, vil man kunne benytte seg av alle de fire fryktresponsene. Man vil kunne veksle mellom dem på en fleksibel måte, og anvende den som passer best til den farlige situasjonen man står i.  

Loven må forstå menneskelige fryktreaksjoner

Ifølge Walker kan man med tilgang til fight-responsen bruke følelsen av sinne til å uttrykke hva som er greit og ikke. Og med en tilstrekkelig tilgang til flight-responsen, vil man forsøke å deeskalere en konflikt og komme seg vekk fra en situasjon før den blir farlig. En person med et fleksibelt fryktrespons-system vil også benytte seg av freeze eller fawn når en av dem er den mest adekvate. Men har man dype traumer, vil man fryse eller ‘fawne’ også når andre reaksjoner ville være mer hensiktsmessige.  

Hendelsen med den mannlige massøren som Bitsch forteller om, er et eksempel på en kompleks traumerespons.  

– Det som skjedde var faktisk at jeg gjenopplevde tidligere overgrep.  

Dermed var primærresponsen hennes egentlig å spille død – altså freeze, men hun forsøkte også si i fra om at massasjen var smertefull, som er en variant av fight. Så etter hvert, begynte hun med fawning, da hun svarte på ja spørsmål om massasjen var deilig, forklarer hun.  

Forskeren mener det er verdt å merke seg at ulike psykologiske mestringsstrategier både kan opptre alene og i kombinasjon, og understreker hvor viktig det er at lovgivningen tar høyde for alle fryktreaksjoner.   

–  Dagens utforming av §291b er for eksempel veldig problematisk på grunn av setningen » … av andre grunner ikke kan motsette seg handlingen». Setningen har som underliggende premiss at fight- og flight-reaksjoner er de vanligste – og kanskje mest korrekte? – måtene å reagere på et overgrep på. Slik utelukkes freeze- og fawningreaksjoner fra ligningen, og ofrenes manglende flukt eller kamp brukes som retoriske poenger imot dem i retten.  

–  Jeg kyssa ham for at han ikke skulle bli sint 

Etter hvert dukker det opp flere historier rundt middagsbordet.  

– Jeg kyssa piratsjåføren en gang, for at han skulle føle seg bra og ikke bli sint på meg. Han hadde kjørt en lang omvei og hele veien stirret han på puppene mine. Jeg var nesten stiv av skrekk da han endelig stoppa utenfor hos meg, og tenkte at et kyss ville blidgjøre ham. Det funket, forteller en.    

En annen kvinne deler litt skamfullt en opplevelse fra en fest en gang i tjueårene.

– Jeg havnet alene inne på et lite rom med en fyr. Alle alarmklokkene mine ulte, jeg visste at han hadde plaget damer før, seksuelt, og det kom en skikkelig skummel vibb fra ham. Men jeg smilte og småpratet. Han sto mellom meg og døren ut av det rommet. Jeg følte virkelig at han ikke måtte merke at jeg var redd, for da ville han skjønne at jeg så hvem han var, og da ville han gå løs på meg for alvor.
 
Hun legger til:  

– Jeg har skammet meg så lenge over at jeg ikke ropte på vennene mine eller bare sa “flytt deg”. Men jeg var så redd. Og jeg kom meg ut, og han angrep ikke. Kanskje det funket? Jeg sa ikke noe til vennene mine da jeg fant dem igjen litt senere den kvelden. 

«Hvorfor gjorde du ikke noe?»

I podcasten om den danske massøren er det også gjennomgående at kvinnene sliter med oppfatningen av seg selv i etterkant fordi de ikke klarte å be overgriperen om å stoppe. Og for mange ofre har også avhør hos politiet bidratt til mer skyldfølelse og skam. I bøkene sine forteller Bitsch om et overgrep hun ble utsatt for i 12-årsalderen, og som hun anmeldte som voksen. Hun ble også utsatt for en voldtekt i 20-årene som aldri ble anmeldt. 

– Det er ille nok som det er i dag, men med en samtykkelovgivning frykter jeg at det kan bli snudd enda mer i den retningen at fokus vil handle mer om hva offeret har sagt eller gjort for å uttrykke motvilje eller forhindre overgrep enn på maktforholdet mellom tiltalt og fornærmet. 

Hun er redd det vil bli mer av spørsmål som hvorfor sa du ikke noe hvis du ikke ville, hvorfor kom du deg ikke ut av situasjonen, hvorfor oppførte du deg høflig dagen etter overgrepet?

Og hun unner absolutt ingen å skulle vitne i en rettsak hvor det er så mye fokus på offerets handlinger.  

«Det var ikke voldtekt»

For det er mange som ikke er klar over denne typen fryktreaksjon.

I boka Det var ikke voldtekt.Ti menn forsvarer seg i retten (2019) gjengir Heidi Helene Sveen ti norske voldtektsrettsaker. Flere av overfallsvoldtektene ble utført med minimal bruk av vold. Frykten for å bli utsatt for vold gjør voldbruken overfødig.  

«I forsøket på å hindre at situasjonen eskalerer, finner vi mange eksempler på at kvinnene samarbeider for å dempe aggresjonen, og kanskje til og med simulerer samtykke», skriver Sveen i boka.    

Og hvis dommeren eller meddommerne ikke er kjent med at det finnes mange måter å reagere på når du er redd, kan det bli farlig for et voldtektssoffer i rettssalen dersom det ikke reagerte med et klart nei eller med motstand, som jusen forventer: 

«Da jeg spurte den ene legdommeren om hun var klar over at det finnes flere forskjellige normale måter å reagere på under en voldtekt, alt fra kraftig motstand til handlingslammelse, svarte hun at nei, det kjente hun ikke til», skriver Sveen.  

Når et ja ikke er et ja

Anne Bitsch tror at problemet er lovfortolkningen mer enn teksten i loven. Og det nåværende lovforslaget som det siste seksuallovbruddsutvalget har lagt frem, der det foreslås en ordlyd som forutsetter at ofrene må gi sin vilje til kjenne, er et mye verre alternativ enn dagens lovgivning.  

– Det er klart at det finnes kvinner som sier veldig tydelig nei dersom noen utsetter dem for uønsket seksuell oppmerksomhet eller sex mot deres vilje. Og det finnes dessverre også eksempler fra rettspraksis på at et nei i slike saker ikke har blitt vektlagt. Men da mener jeg det er ved rettens forståelse av vold, trusler og press det butter. Også mildere voldsbruk som fastholding og bruk av kroppsvekt for å skaffe seg seksuell omgang er uakseptabelt. Dette må lovtekst eller forarbeider presisere. 

Ifølge Bitsch handler en del frifinnelser i voldtektssaker om domstolenes sviktende maktforståelse, i den forstand at enkelte dommere ikke forstår eller vet at makt kan utøves på flere forskjellige måter. I tillegg til fysisk vold og trusler kan makt også utøves mer subtilt.  

Hun tror ikke løsningen er å fokusere mer på hva som har blitt kommunisert i overgrepssituasjonen.  

– Det forekommer at kvinner tilsynelatende «samtykker» til sex, bare for å slippe å ta en konfrontasjon eller fordi de frykter for eget liv. For dem vil en lovgivning som fastslår at offeret i ord og handling må tilkjennegi hva hun ønsker være å føye en stein til en allerede tung bør.