– Et mer ADHD-vennlig samfunn ville vært bedre for oss alle

Med røde bokstaver på lys rosa bakgrunn: Hva er din favoritt-stimming? Min er å dra i håret mitt og pille på hårtuppene.

Neste bilde: Hva er din typiske ADHD-oppførsel? Min er å legge for høyt press på meg selv og kjenne skam over ikke å oppnå ting som er urealistisk selv for de nevrotypiske.

Og neste: Vet du hvordan menssyklusen påvirker din ADHD? Hormonelle endringer kan påvirke fokus, produktivitet og emosjonell regulering.

Eksempelet og bildet over er hentet fra Instagramkontoen ADHD Burnout Bestie, en selvhjelpskonto rettet mot kvinner. En annen konto av lignende slag er The Liven, som har laget appen Self-Discovery Companion. I appen kan du selvteste deg og finne ut hvilken type ADHD-personlighet du er, slik at den kan generere et kognitivt atferdsterapiopplegg basert på dine «tegn» og din spesifikke type ADHD. Til bare 100 kroner i uka får du hjelp til å unngå grubling og ødelegge relasjoner.

les også:

ADHD: Hvor du bor, kan avgjøre om du får diagnosen

ADHD eller bare hverdag?

Appen fra The Liven har over 1,2 millioner følgere på Instagram, og er bare en av tusenvis av lignende selvhjelpskontoer. De siste årene har stadig flere av dem basert seg på nevroutviklingstilstander som autisme, ADHD og Tourettes. Og i en nylig publisert studie i det vitenskapelige tidsskriftet Plos One kommer det frem at blant de 100 mest sette ADHD-videoene en gitt dag, viste flertallet seg urovekkende nok å inneholde beskrivelser av vanlige menneskelige erfaringer som ikke var typiske for ADHD.

Hvordan endte vi her?

– Kanskje er det provoserende, men jeg synes det hadde vært rart om mennesker ikke lot seg påvirke av ytre omstendigheter også når det gjaldt diagnoser som ADHD, sier Ole Jacob Madsen.

Madsen er professor i psykologi, og interesserer seg for samspillet mellom psykologifaget og kulturen vår. Da han studerte på begynnelsen av 2000-tallet, var internett på full fart inn i hverdagslivene våre. Mange av foreleserne var bekymret for spredningen av diagnosekriteriene og mulighetene det ville gi for selvdiagnostisering, husker han.

– Og de fikk jo helt rett. I dag kan du følge forskjellige psykinfluensere og drive selvdiagnostisering på de fleste plattformer.

les også:

"Terapispråk": – Vi lever i et psykologispråkinfisert helvete

Kan ADHD også være noe positivt?

I en kommentar i nettavisen Altinget skriver Svend Brinkmann om ADHD. Forfatteren og professoren i allmennpsykologi mener det viktigste å ta med seg fra debatten, er at det har oppstått en ny måte å snakke om ADHD på.

Tidligere så man på tilstanden enten som en biologisk forstyrrelse i de delene av hjernen som styrer oppmerksomhet, motorisk aktivitet og impulsivitet eller som en sosial konstruksjon som sykeliggjør atferd som samfunnet finner uhensiktsmessig.

Men nå observerer Brinkmann at en tredje teori er i ferd med å slå rot:

«Med de nye brillene på forestiller man seg at vi mennesker av evolusjonære årsaker fungerer forskjellig psykologisk. Det har for eksempel vært overlevelsesfremmende at noen har fått nye idéer og tatt inn informasjon raskere enn de «nevrotypiske», men kanskje uten å kunne sortere informasjonen like godt», skriver han.

Større aksept for ulike mennesker

ADHD er ikke en sykdom, men kan i de gale rammene skape store problemer for individet, fortsetter Brinkmann i innlegget, og avslutter:

«Dessverre har vi mange slike feil rammer i det moderne samfunnets skoler og arbeidsplasser. Vi krever at alle skal kunne håndtere alt det som tidligere var fordelt på flere hender i familier og grupper. Hvis vi ønsker å snu utviklingen, må vi derfor skape flere samarbeidende fellesskap, mer oversiktlighet, mer trygghet, større aksept for menneskers ulike evner og egenskaper, samt flere rutiner og tradisjoner å falle tilbake på. Den gode nyheten er at et samfunn som er mer «ADHD-vennlig» med stor sannsynlighet også vil være bedre for oss alle.»

Altså: Om vi legger til rette for dem som har ADHD, ville vi antakeligvis få et bedre samfunn for alle andre også.

Det ligger i hjernen

Det er hjernen som har vært stjernen i populærvitenskapen de siste tiårene. Og i psykoterapien blir det stadig viktigere å kunne legitimere behandlingsmetoder basert på nevrobiologiske forskningsfunn.

– På 90-tallet snakket alle om at det var The Decade of the Brain. At det nettopp er forekomsten av nevroutviklingtilstander som øker, reflekterer noe i tiden, mener Madsen.

– Nevrovitenskapen og nevropsykologien har fått en enorm vind i seilene i nyere tid, og er å anse som en suksesshistorie etter de fleste parametre. Det er ingen hemmelighet. Derfor er det heller ikke så rart at ADHD, autisme og Tourettes brer om seg, for det er diagnoser som impliserer at det er noe med hjernen som er annerledes.

– Denne fortellingen klinger godt sammen med den følelsen man kan ha av ikke å ha helt styr på livet og rote til relasjoner og oppgaver. Da kjenner folk at det hadde liksom sin forklaring hele tiden, for det lå i hjernen, sier Madsen.

Han mener den siste tidens opphøyelse av nevrobiologien kan være med å forklare hvorfor den tradisjonelle diagnoseskepsisen og bekymringen for medikalisering og overbehandling møter så sterk motstand nå. Nevrodivergensbevegelsen fører nemlig en rettighetskamp.

– De vil ha anerkjennelse for en hjerne som er annerledes, og ikke lenger måtte tilpasse seg det nevrotypiske samfunnet som er modellert etter den normale hjernen, forklarer han.

… Men hva med dem som faktisk sliter?

I Norge ser forskere store forskjeller geografisk på hvor mange som får ADHD-diagnosen. Men symptomene er like over hele landet. Det betyr at noen blir underdiagnostisert og ikke får den hjelpen de trenger, mens noen blir overdiagnostisert. For dem som faktisk sliter med symptomene og får hjelp av medisiner, blir den akademiske «er det for mye ADHD nå»-debatten urettferdig.

En som fikk en ADHD-diagnose de senere årene er Cornelia Kristiansen, kommentator i Dagsavisen. I innlegget «Jeg – en ADHD-superspreder» (bak betalingsmur), tar hun til motmæle mot at ADHD er en «epidemi» eller «trend» blant unge damer.

«Noen kaller det en epidemi, jeg kaller det kunnskapsdeling og profesjonell hjelp», skriver hun i innlegget.

I innlegget i Dagsavisen skrev Kristiansen at veien til diagnosen ikke er enkel, som man kanskje kan få inntrykk av:

Ikke enkelt å få diagnosen

«Det er ikke lett å få diagnosen. Man må score høyt på mange nok av symptomene og hatt utfordringer – på flere områder – siden barneskolen. […] Det er uansett langt fra å søke diagnose til å få den. Det holder ikke å glemme nøklene iblant, for å si det sånn.»

Kristiansen mener at en av flere mulige årsaker til at flere får ADHD-diagnosen nå, er at diagnosemanualen DSM ble oppdatert i 2013 til også å omfatte dem med såkalt indre hyperaktivitet, de som kanskje ikke ble fanget opp tidligere fordi det ikke synes at de sliter. De sitter stille i klassen, men klarer ikke å følge med, forklarer hun:

«Konsekvensene er vel så alvorlige for dem, som for gruppa som sendes til utredning fordi de skaper uro i klassen. Men i lang tid fikk disse indre urolige ingen hjelp. Når de nå i større grad får hjelpen de trenger, øker antall diagnoser, særlig blant voksne kvinner. Mange får diagnosen først etter de har fått barn og belastningen blir så stor at tilpasningene de har bygget seg ikke lenger fungerer. Eller når barnet deres utredes,» skriver hun i Dagsavisen.

«Det er ikke samfunnet, det er deg det er noe galt med»

Økningen i diagnoser kan ses som uttrykk for en generell bevegelse fra fellesskaptenkning mot individualisering. Det gir også utslag i privatisering av helsetjenester og profesjonalisering av trivsel.

I Norge har det nå vokst fram et privat marked hvor man kan betale opptil 50.000 kroner for en ADHD-utredning. Aktørene selv hevder de er like vitenskapelige og nøkterne som i det offentlige, men Madsen mener det er naivt å tro.

– Det ligger i sakens natur at når man anser noen som en kunde, så vil man jo forsøke å gi dem det de vil ha. Mange av diagnosekriteriene er tøyelige og behandlerne bruker jo alltid skjønn, så det er faktisk ikke så vanskelig, utdyper han.

– I et historisk perspektiv kan vi si at vi går raskere til ekspertisen i vår tid, og da blir det også lettere å tenke diagnoser. Om vi ser tilbake på hvordan folk levde før, så var det jo sånn at man i større grad kunne belage seg på at slekta, lokalsamfunnet eller menigheten stilte opp. Innad i familiene var det mer kontakt på tvers av generasjoner, for folk hadde bedre tid og man bodde ikke så langt fra hverandre. I dag er det å være forelder blitt mer privatisert, og da blir også veien kortere til profesjonelle aktører eller selvhjelp, eller at man oppsøker en fagperson. Det blir som en erstatning for det tapte fellesskapet.

De fra vanskelige bakgrunner strever fortsatt mest

Ole Jacob Madsen er ikke sikker på at det handler om «generasjon prestasjon» og press.

– Det er jo ikke feil å si at noen kan bli syke av å stille for høye krav til seg selv. Prestasjonspresset er jo en utbredt forklaringsmodell for mistrivselskrisa. Men jeg tror det er overdrevet hvor mye forklaringskraft det har. Det er fortsatt dem som kommer fra vanskelige bakgrunner som er dem som strever mest. De som ikke er skoleflinke, og kanskje ikke har så høye ambisjoner eller foreldre som har så store forventninger på vegne av dem.

Det er fortsatt dem som kommer fra vanskelige bakgrunner som er dem som strever mest. Ikke «flinkisene».

– Jeg kan vise til forskning hvor det kommer frem at forestillingen om å måtte prestere og å tro at du er noe står mye sterkere blant unge som kommer fra ressurssterke hjem kontra mer vanlige arbeiderklasseungdom. Jeg tror mange vil si at det er stress som fører til angst og depresjon, som igjen er knyttet til vanskelige oppvekstforhold, dårlig råd, traumatiske opplevelser, avhengighet, misbruk, mobbing, vold, vanskjøtsel eller alkohol- og rusmisbruk hos foreldre. Unge som for eksempel opplever at foreldrene har dårlig råd, rapporterer jevnlig om et langt høyere nivå av psykiske helseplager.

Klasseblinde journalister og forskere ser på egne barn

Så hva er grunnen til at vi tillegger prestasjonspress så stor vekt?

– Forestillingen om at det er den flinke ungdommen som sliter oppstod på midten av 2010-tallet. Da kom det tall fra Ungdata som viste at den største relative økningen i selvrapportering av psykiske helseplager var hos jenter med typisk Oslo vest-bakgrunn og ressurssterke foreldre.

– Dette ble raskt en populær mediemal og pressen brukte titler som «Flink pike-syndrom» og «Generasjon prestasjon». Fordi det gjaldt barna til journalistene og akademikerne, ble det attraktivt og enkelt for dem å skrive og mene noe om. Så lagde man sak på sak med bilde av en jente eller gutt som så trist ut på rommet sitt og var så sliten av å skulle få gode karakterer på skolen, prestere innen idrett og være populær på sosiale medier. Samtidig som disse ressurssterke ungdommene hadde lettere for å sette sine problemer på agendaen, for eksempel på Aftenpostens Si ;D-sider.

Det var skravleklassen som kom til orde i offentligheten med sine egne erfaringer?

– Ja, og samtidig er det nå anerkjent i ungdomsforskningen at det faktisk også har skjedd en form for demokratisering av utsatthet, forteller Madsen.

– Du har fortsatt den gamle risikoen knyttet til vanskelige oppvekstvilkår, dårlig råd, rus og alkohol, men den nye risikoen er forbundet med overgripende tendenser ved samfunnsutviklingen. Tendenser som selvoptimalisering, selvrealisering og individualisering som rammer alle. Det kan likevel bli litt klasseblindt hvis man bare bruker sistnevnte som forståelsesramme.

---