– Det er umulig å ikke være ærlig i kunst

Når spiseforstyrrelsen tar over livet, og skam, perfeksjonisme og skyhøye krav til deg selv står i veien for å bli bedre, kan terapi utenfor ord og krav være forløsende.

– Alle kan uttrykke seg gjennom kunst. Det er ingen krav til ferdighet i kunstpsykoterapien. Kunsten blir en bro mellom det som er inni deg og ordene du ikke finner, forteller kunstpsykoterapeut Ingalill Johnsen

– En måte å forstå symptomer på er at det er en måte å uttrykke og regulere det som er vanskelig inni en. Det kan være et altfor langt sprang mellom det språket til det verbale. Men kunstuttrykkene får sagt noe man kanskje ikke er helt klar for å si, det kan gi en konkret form til noe uformelig inni en. Man trenger ikke sette ord på alt sammen. I hvert fall ikke med en gang. Etter hvert kommer kanskje ordene.

«Jeg er ikke noe flink» er ord hun ofte hører i begynnelsen av terapien. Pasienter med spiseforstyrrelser er ofte preget av en sterk perfeksjonisme, mye skam, det er vanskelig å ta plass, og man vil veldig gjerne være en flink pasient og jobbe hardt. Det kan komme i veien for å bli friskere.

– Det er umulig å ikke være ærlig i kunsten, sier Johnsen. Det har å gjøre med at man ikke har oversikt over alle aspektene og nyansene i kunstuttrykket. Og dermed ikke så lett kan unnvike.

les også:

Kutt i tilbud for spiseforstyrrelser: – Samfunnsøkonomisk idiotisk

Maler seg ut av perfeksjonismen

Hun forteller om pasienter som maler seg ut av perfeksjonismen, og som øver seg på å lage stygge bilder uten mening. Det er pasientene selv som kaller dem stygge. Ofte er det sånn at bildene representerer hvordan de føler om seg selv. De synes de selv er stygge, heslige, ekle, uelskelige. Snill pasient, flink pasient, jobbe hardt. Stygge bilde, pene bilder. Men i kunsten har man ikke helt kontroll, og stygg, pen eller flink er kanskje ikke så viktig likevel. Da blir arbeidet med bildene en måte å arbeide med seg selv. Kan man tåle og kanskje like og etter hvert elske det stygge i bildene, øker man også selvkjærligheten og evnen til å tåle og elske seg selv, mener kunstterapeuten.

– Jeg ser masse prestasjonsangst og skam for å vise fram det man har laget. De planlegger lenge hva de skal si når de viser det fram.

Kunstterapeuten forteller om en sterk og viktig parallellprosess. Sammen skaper de kunst. Og kunsten skal vises fram. Å klare å vise fram det som ikke er perfekt, er en viktig eksponering. Å tåle at de andre ser det du har laget, det blir å tåle at andre ser hvem du er.

– Å gjøre det sammen med andre er viktig – å tørre å finnes i en annens blikk. Vi blir til gjennom andre, og vi går i stykker gjennom andre. Derfor kan vi også repareres gjennom samspillet med andre, når vi får korrigerende opplevelser, at noe blir annerledes og bedre i møte med den andres ansikt. Dette hjelper kunstprosessen i terapi med.

I kunstterapi blir ikke bildene du maler vurdert. Det terapeutiske arbeidet er å utforske prosessen og det ferdige bildet sammen. Johnsen forteller at de starter allerede i utredningen. De gir pasienten et spørreskjema, og en kunstterapioppgave. «Tegn deg selv som et tre». Gjennom tegningen og arbeidet med den, får hun en fornemmelse av mennesket som tegner det.

– Ingen trær er like. Jeg stiller spørsmål til pasientene når de tegner. Om røttene, om årstiden, hva ville en gartner gjort for dette treet for å få det til å vokse?

Svart maling i stedet for selvskading

Hun forteller om funksjonen kunsten kan ha. Om pasienter som heller svart maling på et papir i stedet for å kaste opp eller å kutte seg. I prosessen og terapien kan pasienten få kontakt med vanskelige erfaringer, som overgrep, utestengelse og andre smertefulle erfaringer. Det skal kunstterapeuten kunne ta imot som en fagperson. Johnsen forteller om hvordan hun kan bruke kunsten til å åpne opp for å hente ut erfaringer og gi dem uttrykk, og teknikker for å lukke igjen og ramme inn situasjonen så pasienten ikke går ut fra terapitimen og er opprevet.

– I et bilde finnes det alltid noe lyst vi kan fokusere på hvis pasienten blir destabilisert. Du må vite hva du holder på med.

sunniva, tidligere pasient, om kunstterapi:

– Det blir et bilde på oss selv

– Endring tar tid

Psykiatrien i det offentlige er ofte veldig todimensjonal, mener kunstterapeuten, og teller høyt på fingrene:

1) Symptomer
2) Reduksjon av symptomer

– Men vi mennesker har jo flere dimensjoner – det er en hel verden inni hver pasient, i hvert menneske. Her er kunstterapien uvurderlig. I bildet ligger komplekse nyanser, lys og mørke, skjevheter og dybde – alt på en gang. Å gi behandling på ti timer er for meg veldig lite tilfredsstillende. Endring tar tid!

På slutten av et terapiforløp – som kan pågå i opptil tre år – legger pasienten fram alt de har laget. Og da ser de endringene. Underveis er de subtile og ikke så lette å se. Men når du ser et titalls bilder ligge der, blir endringen tydelig.

– Jeg hadde en pasient som i seks måneder bare malte lag på lag med svart maling. Det var veldig malingstunge bilder. Etter hvert kom det inn noen så striper hvitt. Stripene ble etterhvert tykkere. Og så la hun inn farger. Fargene ble til former, og etter hvert ble de til menneskeformer. Og så kom historiene av erfaringer og bearbeiding. Til slutt kom fremtidsbilder om drømmer og håp.

– Vi som jobber her på Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser på Gaustad, vi praktiserer det vi lærer bort. Vi lever det. Vi går på utstillinger sammen. Vi starter møter med et kunstnerisk innslag. På vei inn i bygget står en sandkasse, der lager de ansatte på omgang en ny installasjon hver uke. Vi lager kunst sammen, vi ansatte også. Pasientene merker det, tror jeg.

Les også:

Medisinfritt: – Handler om retten til å velge