Stargate: En usentimental julefilm om avhengighet og omsorgssvikt

Pappa, har du stilt vekkerklokka?» spør Ronja (10) når faren har fått seg jobb som juletreselger og må stille på Eriksen Gran klokka ti neste morgen.

Alt har så langt sett idyllisk ut for den lille familien – Ronja bor med faren og tenåringssøsteren Melissa (16) i en koselig leilighet midt på Tøyen. Faren må ha på solbriller fordi døtrene stråler så sterkt, sier han, og kaller dem Røverdatter og Moonlight.

Men det tilsynelatende uskyldige spørsmålet gir et talende frampek. For hvorfor er storesøsteren så lite imponert over det fulle kjøleskapet og pilen faren har laget av sjokoladekjeks, som peker mot kjøleskapet når de kommer hjem fra skolen? Hvorfor blir hun helt politi og spør hvor pengene har kommet fra, og hvorfor i alle dager han har bedt om forskudd? Ronja angrer på at hun ikke klarte å komme på bedre ønsker når han sier han skal ut og kjøpe gaver til dem, men storesøsteren får henne raskt ned på jorda:

«Han skal jo ikke kjøpe gaver, Ronja – han skal jo på Stargate!»

Skurkene er de som vil melde fra til barnevernet

Helt fra begynnelsen engasjeres vi i jentenes strabaser for å holde farens drikking skjult for de gale menneskene – dem som er troende til å melde ham til barnevernet. Og vi blir raskt innforstått med hvem som er fortellingens gode hjelpere: skolens vaktmester som tar imot Ronjas matpakke fra den drita fulle faren, vennen Musse som trøster og sier at det ikke er noe å skamme seg over, juletreselgeren Tommy – og den tilsynelatende strenge naboen Aronsen.

Skurken i fortellingen er klassevenninnens brysomme mor. Med gjennomborende blikk spør hun hvordan det går med pappa:
«Er han i form?»
«I sitt livs form, faktisk,» svarer Ronja.

Alt sett fra barnets synsvinkel

Regissør Ida Sagmo Tvedte viker ikke en tomme fra Ronjas synsvinkel. Når hun en sjelden gang er utenfor kamerabildet, er kamera stilt inn fra hennes øyehøyde, og de voksnes følelser og opplevelser skildres gjennom hennes blikk.

Som når pappa kommer stavrende til skolen med den gjenglemte matpakka hennes – vi ser ham fra bakkeplan og på avstand, fra Ronjas plass ved benken i skolegården. Eller når hun observerer storesøsteren kikke lengselsfullt ned på noen gutter utenfor og sier: «Du kan gå ut.» Da forstår vi hvor vondt det er for Ronja å velge mellom en glad storesøster og å føle seg trygg – og for søsteren å måtte velge mellom et normalt ungdomsliv og å ta vare på lillesøsteren sin.

Barna som tar over når foreldrene ikke fungerer

Filmen gir utenforstående innsikt i mekanismene og følelsene som utspiller seg i en famile der barna tar over ansvaret når foreldrene ikke fungerer. For dem som har opplevd det, kan den gi opplevelsen av å bli sett og forstått – og dét med varme og humor. Det er for eksempel ikke måte på hvor stort ansvar de to barna pålegger seg for å opprettholde fasaden – og dermed også farens drukkenskap.

Faktisk kjenner Melissa seg nødt til å ta over farens gamle jobb hos Eriksen Gran, for å betale tilbake forskuddet han har drukket opp – og ordningen reder grunnen for mange komiske situasjoner. Men også for den forestående katastrofen.

Fattige og storøyde barn i jula

Jeg oppfatter undertittelen «en julefortelling» som et ganske så ironisk nikk til Dickens. Men mye minner faktisk om Oliver Twist, En julefortelling og andre eventyrlige historier om fattige barn og julefeiring.

Når også Ronja blir hyret av den driftige Tommy til å selge pyntegrønt, går tankene til HC Andersen og piken med svovelstikkene. Ronja har sittet og ventet på Melissa ved utsalget, og de store, lidende øynene hennes gir ham en idé.

«Hva er det rike folk elsker å gjøre i jula?» spør han retorisk.

«Å føle seg snille! De gir jo til og med bort geiter til folk i Afrika i stedet for gaver.»

Etter noe uenighet rundt sannhetsgehalten i påstanden «Nek og krans til inntekt for fattige barn», må Tommy gi Melissa rett i at lillesøsteren er litt av et salgsgeni.

Prosjekt «skjule pappas drikking»

De tre håver inn penger, og på dette punktet i historien må man virkelig si at prosjekt «skjule pappas drikking» er på opptur.

Litt etter litt lar regissøren oss forstå at til og med Aronsen er på vårt lag – han viser seg for eksempel ikke å lage noe oppstuss når han kommer på døra og Ronja nekter ham å snakke med faren som «har fått sukkersyken igjen». Og når nettet snører seg sammen rundt dem – for hva skal de gjøre når farens rangel bare fortsetter og Luciadagen nærmer seg? – er det den strenge, gamle revisoren jentene ber om hjelp til å stryke Luciadrakta. Aronsen dukker til og med opp på arrangementet som stedfortreder for faren. Han tar gladelig på seg rollen som bestefar, og den mistenksomme klassevenninnen med den brysomme moren kan faktisk bare gå og legge seg, for her er alt på stell.

«Det er kanskje en grunn til at hun ikke forteller alt til deg,» sier han når de påpeker at de ikke visste at Ronja hadde noen bestefar, og lurer på hvorfor hun kaller ham etternavnet.

«I vår familie gjør vi det,» sier Ronja.

«Da er vi vel ferdige her?» sier Aronsen.

Kan folk egentlig endre seg?

Det er herlig, og vi gleder oss med jentene. Men samtidig vet vi jo hva det betyr at faren skjelver mer og mer på hendene, og det stadig er oftere Ronja må støtte ham hjem om kveldene. Både i boken, som filmen er basert på, og i filmen fungerer drømmen om hytta i skogen som symbol for håpet Ronja bærer – men også som en ønskedrøm som både faren, Ronja og til en viss grad Melissa er fanget i.

Vendepunktet i historien kommer når Ronja er nødt til å ta innover seg at det faktisk er helt dritt å ha en far som drikker.

«Hvis du vil at noen skal forandre seg – hva skal man gjøre da?» spør hun etter å ha fått servert brødmat og bacon ved Aronsens kjøkkenbord. Nei, neimen om revisoren er sikker, men da han fortsatt arbeidet med regnskap, hendte det at noen forsøkte å snike seg unna skatten, forteller han.

«Om dere ikke slutter, så er jeg ikke revisoren deres lenger,» måtte han si da.
«Og hvis de ikke slutta da?»
«Da sa jeg opp avtalen.»
«Og hvis du bare måtte fortsette?»
«Det hjelper ikke hva man gjør, tror jeg. Noen ganger er det bare for vanskelig for folk å forandre seg.»

«Samarbeidet er over»

Som alle avhengige vet, så funker det til det ikke funker lenger. Etter at pyntenek-svindelen avsløres av Eriksen Grans eier og den brysomme moren, må Ronja finne faren og advare ham mot mulig besøk fra barnevernet og total katastrofe.
Ronja plukker faren med seg fra Stargate, men han blir bare liggende døddrukken på gulvet – og da har datteren nådd sin grense.

«Jeg må gå, fordi dette samarbeidet – det fungerer ikke. Love you,» sier hun og stikker.

Å være barn av rusavhengige foreldre

Når Aronsen ikke åpner der hjemme, løper Ronja ut mot juletrebrakka. Den er også låst, og natten er stormfull som i en gotisk roman skrevet av en Brontë-søster. Hun søker tilflukt under et stort tre, og etter en storstilt leteaksjon finner Melissa henne. Etter å ha avlevert litt kjeft, bryter også storesøster ut i sår gråt: «Hvor skal vi være?».

Det klippes til Tommy, som er i ferd med å leie den ustø faren deres inn på legevakta – og vi skjønner at nå er prosjektet med å holde drikkingen skjult gått i vasken en gang for alle. Men jeg kjenner lettelse over at noe av det tunge ansvaret kanskje nå vil løftes av jentenes skuldre.

Filmen viser hvor vondt det gjør når håpet brister, men stiller også livsviktige spørsmål om håpets tveeggede rolle i livene til barn som lever med avhengige foreldre.

Vi får ikke noe sikkert svar på hvor veien går videre for den lille familien. For som Aronsen sier tidligere i filmen:

«Det er ingen som egentlig vet noe, Ronja.»

Og Ronja sier det også fint selv: «Noe er bare dritt, men noe er fint også. Så må vi bare drømme.»

---

---