Litt angst, av og til?

Tenk hvor godt det kunne vært å si at jeg bare har litt angst , og heller ikke at den plager meg spesielt mye.

Realiteten er en helt annen. Ikke bare for meg, men for alle som sliter med ulik type angst.

Jeg er likevel heldig. I dag kan jeg si at jeg eier angsten, den eier ikke meg lenger. Men vegen dit var lang og tung. Og det finnes dager der angsten ligger på lur, klar til å kaste seg over meg som en katt over en mus.

Jeg kjenner på en irritasjon når folk sier at vi alle har angst innimellom. Nei, du har ikke angst av og til. Du er redd av og til.
Du har ikke angst når du en sjelden gang er redd for noe håndgripelig, eller føler ubehag i visse situasjoner. Vi er alle utstyrt med sunn frykt i større eller mindre grad. Vi ville ikke overlevd uten den.

Og selvfølgelig finnes like mange varianter som det finnes mennesker, for vi er alle unike.

Sosial angst er vel en av de mest misforståtte angsttyper. Det er min erfaring i alle fall.

Noen tror at det å være sjenert er sosial angst. Og den kan ligne på mange måter. Noen tror feilaktig at en med sosial angst er en asosial person som aldri sier et ord, og gjerne er venneløs. Noen er kanskje det, men det er ikke fordi de har sosial angst.

Selv har jeg slitt hele livet med sosial angst og etter hvert fobi. Jeg har opplevd at mennesker som har kjent meg hele livet har ledd meg rett opp i ansiktet når jeg har fortalt om mine psykiske problemer. En som meg har da virkelig ikke hatt angstproblemer! Den kunne jeg dra lenger på landet med.

Så hvorfor var det så latterlig at jeg av alle skulle slite sosialt?

Jeg har gjennom oppveksten alltid hatt lett for å komme i kontakt med andre. Når de har tatt kontakt først. Når andre brøt isen var det lett å svømme i vannet sammen med dem.

Etter hvert lærte jeg meg kunsten å også starte samtaler, men da var jeg kommet opp i videregående.

Jeg hadde tillitsverv, holdt 17.mai-tale, var med der det skjedde og gjerne som pådriver. Jeg var aktiv innen ulike idretter, dans og etter hvert som vokalist. For ikke å snakke om at jeg i yrkeslivet alltid har hatt jobber med kontakt med mennesker. Jeg gjorde med andre ord alt det folk ikke forbinder med sosial angst.

Det var jo ingen som så meg da jeg lå i fosterstilling på baderomsgulvet og strigråt i dødsangst noen timer før jeg måtte ikle meg hverdagsmaska for å møte mennesker.

Det var ingen som så at jeg knakk sammen ved kjøkkenbenken, livredd og hyperventilerende uten noen håndfast årsak. Kanskje fordi jeg hadde hatt en vanskelig kunde, eller en ubehagelig telefon på jobb.

Etter hvert utviklet det seg slik at jeg gikk på jobb med 40 i feber, for jeg turte ikke ringe for å melde meg syk. Telefon ble en livsfarlig innretning som jeg helst ikke ville bruke privat.

På mitt verste turte jeg ikke engang åpne post, langt mindre hente den. Som oftest ble ikke postkassa tømt før det hang lapp på døra fra postbudet om at kassa måtte tømmes. Da stålsatt jeg meg, sneik meg ut døra midt på natta, tømte kassa og løp inn hvor all post bare ble kastet under trappa. Jeg så ikke engang på reklame.

Om dagen gikk jeg på jobb som om alt var normalt. Sto i kasse, serverte kunder, svarte i telefon.

Når dagen var over var det hjem til ei leilighet som aldri fikk et tent lys. Jeg var livredd for at noen skulle se jeg var hjemme og ville komme på besøk. Jeg slo ikke på tv, eller hørte på radio. Jeg isolerte meg fullstendig etter arbeidstid. Angsten eide livet mitt.

Det høres ikke ut som å være redd av og til, gjør det vel?

Etter hvert fikk jeg problemer med å gå på butikken. Å gå rett før stengetid ble min løsning. Da var det minst sjanse for å treffe andre kunder mellom hyllene og i kassa.

Kollektiv transport var et mareritt om jeg måtte bruke det. Jeg vet ikke hvor mange regninger jeg fikk for uteblitte sykehustimer fordi jeg fikk panikk og ikke turte gå på bussen. I tillegg turte jeg ikke ringe for å melde avbud. En ond sirkel.

Jeg trodde rett og slett jeg holdt på å bli gal. Den eneste løsningen så ut til å være tvangstrøye og ei polstra celle.

Den som fikk meg til å innse hva som faktisk feilte meg var han jeg hadde giftet meg med. Den eneste som visste om en del av mine problemer.

En dag vi var på et kjøpesenter sa det stopp for meg. Jeg kjente jernkloa legge seg rundt hjerte og lunger, det suste i ørene og jeg kaldsvetta. Panikken bygde seg opp og jeg hadde mest lyst å dytte alle mennesker vekk for å komme meg ut fortes mulig. Jeg ville skrike! «Du har sosial angst» , var den korte kommentaren til mannen min.

Da jeg fikk en knagg å henge galskapen på var det mye lettere å søke hjelp. Det var ikke gjort i en håndvending, men jeg jobbet meg fram til motet for å be legen henvise meg til DPS.

Kognitiv terapi og kurs i mestring av angst og depresjoner var nøklene til et tilnærmet angstfritt liv.

Jeg må fremdeles jobbe med meg selv, pushe meg og våge meg ut av komfortsonen.
Noen dager prater jeg lett med andre mennesker , og andre dager vil jeg aller helst gjemme meg i en krok. De dagene er tunge. Jeg må tvinge meg til å løfte blikket og å si hei. Om noen da ikke hilser tilbake, da sliter jeg. Da kommer katastrofetankene umiddelbart. Alt jeg kan ha sagt feil, tanker om at jeg har gjort noe galt eller fornærma vedkommende, eller at de rett og slett ikke vil ha noe med meg å gjøre.
Tanker som ikke er oppbyggende. De krever energi å snu. En tur i kjelleren på sånne dager er normalt, og trappa opp kan være blytung.
Men jeg kommer meg opp. Jeg vet jo fornuftsmessig at også andre mennesker har dårlige dager, eller at de kan ha tusen tanker i hodet og rett og slett er i sin egne boble.

Det tar bare litt tid å få angsten til å holde kjeft.

Jeg må jobbe mot angsten hver dag. Den må utfordres og slås tilbake. Den tar mye energi, men hittil så vinner jeg litt hver dag.

Mestringsfølelsen er stor når jeg kan klappe meg selv på skuldra og si «Tone, i dag har du gjort en fantastisk bragd. Du slo ned angsten før den fikk tak!»

Og den er ikke mindre når jeg kan kikke ned og se hvor lang den kjellertrappa faktisk var.