«Leo og de farlige»: Beintøft innsyn

Nærmere en million seere har strømmet Nrk-serien. Hvordan kunne en dokumentar om forvaringssystemet i Norge bli så populær?

«Hvorfor skal jeg bry meg om andres følelser når jeg opplever at ingen ser meg», svarer Erlend på spørsmål om hvorfor han begikk de grove voldtektene som er hovedgrunnen til forvaringsdommen. «Noen kutter seg selv, andre får ut smerten sin på andre».

Hans Marius beskriver drapsforsøket sitt på faren som «et åpenbart skrikende rop om å bli sett»: «Det var summen av ting, ting som har kokt i meg i mange år og som ikke ble bearbeida, slik det skulle vært bearbeida». Han hadde planlagt å torturere og ta livet av skolevenner han skulle invitere hjem til seg, og måtte drepe familien først, forteller han. Faren til Hans Marius er det eneste offeret som opptrer i serien, og vi kan se hakkene i skallen hans etter hammerslagene som nesten drepte ham. Kryssklippen mellom farens og sønnens beretninger fra voldsepisoden treffer hardt.

les også:

Åpenhetsprisen til Leo Ajkic og Randi Rosenqvist

Effekten av empati

I Nrk-serien «Leo og de farlige», hvor Leo Ajkic følger et utvalg av norske fanger som sitter på forvaringsdom, møter vi også Elise som er dømt for vold og trusler, og Markus som tok livet av en skolekamerat på en svært brutal måte.

Gjennom utvalget av portretterte mennesker, historier og scener blir vi med Ajkic på å undersøke forvaringssystemet fra innsiden av murene. Dokumentaren får seeren til å spørre seg hvilke betingelser som må være tilstede for at forvaringsdømte skal kunne endre seg, og i hvilken grad de er det slik systemet fungerer i dag. Slike spørsmål fordrer at gjerningsmennene lyttes til med empati. For når man forsøker å forstå hva som skal til for at noen skal endre seg, er man nødt til å prøve å forestille seg hvordan verden ser ut fra deres synsvinkel.

Som Erlend og Hans Marius uttrykker det i sitatene over, må man se dem.

Serien går langt for å forstå de dømte

Redaksjonen bak Leo og de farlige har gått langt i forsøket på å forstå de dømtes behov, og fått kritikk for manglende sensitivitet overfor ofre og etterlatte. Det er lett å forstå at mange kjenner sinne over å bli satt i en tilskuerposisjon hvor man må bevitne at mennesker som har gjort grusomme forbrytelser blir møtt med en slik grad av empati.

Som Ajkic påpeker har de forvaringsdømte han møter det til felles at de har opplevd ekstreme former for utenforskap. Det er slående hvor sårbare de framstår, og hvor dypt det berører meg når Ajkic når gjennom til dem.

Når inn til de innsatte

Ta for eksempel scenen med Elise, som soner i Bredtveit fengsel hvor de innsatte kan sitte på cella 16 timer i strekk. Etter seks år bak murene, og mer enn to år i forvaring, får hun et etterlengtet tilbud om sinnemestringskurs. Men når kurset endelig gjennomføres, med Leo tilstede, virker det som hun får lite ut av den delen redaksjonen har valgt å klippe inn.

«P-A-T-A-S», gjentar miljøterapeuten som forsøker å lære Bergensjenta om modellen for de fem stadiene av sinneeskalering. «Du husker modellen, ikke sant, det gjelder jo alt fra….» Her blir det lagt på musikk, volumet på miljøarbeiderens stemme senkes, og seeren forstår at nå forsvinner Elise inn i seg selv, og stenger omgivelsene ute. Det er ikke mulig for henne å ta inn noe av det tørre fagstoffet. Så bryter Ajkic inn og demonsterer det unike talentet sitt for å fange opp folks følelsesmessige behov: «Eg kan kjenne meg igjen med min ADHD. Eg kan late som eg er tilstede, men hodet bare soner ut». Er det som skjer nå, lurer han?

Noe endrer seg i Elises ansikt, og vi forstår at hun er tilbake på jordkloden igjen. «Mange jeg kjenner slår når de er lei seg. Jeg vet ikke om det er sånn i ditt tilfelle også?» spør programlederen så. Effekten er umiddelbar, og jenta det tidligere ikke virket mulig å nå fram til, er nå tilstede med hele seg og bekrefter med stort engasjement, at jo, det stemmer, akkurat sånn er det for henne også.

Møtet mellom Leo og Elise er et illustrerende eksempel på hvor umiddelbar effekten av empati kan være, men også på hvor dårlig forvaringssystemet fungerer. Det synes klart at forholdene på Bredtveit ikke legger til rette for at jenta skal kunne endre seg, slik hun må om hun skal få slippe ut.  

Absolutt ingen true crime

Det psykologiske blikket er det mest fremtredende i serien. Men innimellom får vi også samfunnsviterens briller på. Selv om serien ikke foreslår løsninger, peker en stor del av scenene ut økonomien som det underliggende problemet. Og fordi sakene til Erlend og Hans Marius er oppe til vurdering, og det kan føre til prøveløslatelser, zoomer vi ut og lurer sammen med Ajkic på hvordan gjerningsmennene vil fungere ute i samfunnet når den tid kommer. Hvordan kan man måle om de har endret seg nok til ikke å gjenta forbrytelsene?

Erlend bedyrer at han har endret seg, og han har ingen volds- eller trusselhistorikk i fengselet. Men der er det heller ingen kvinner han kan forgripe seg på. Hvor stor risiko må et samfunn være villige til å ta, for å bevare et individs rett til frihet? spør Ajkic.

«Leo og de farlige» lever ikke opp til forventningene vi har til true crime-sjangeren, som jo stort sett spiller på seernes skuelyst og fascinasjon for ondskap. For selv om man godt forstår det dype alvoret i det de portretterte har gjort, er handlingene deres ganske nøkternt framstilt, og serien gir oss heller ikke noe «blikk inn i den kriminelle underverdenen», som i TV-Norges Insider eller DRs gravejournalistiske storsatsning Den sorte svane.

En krevende tv-serie å se på

Fraværet av klare svar og vekslingen mellom perspektiver virker i seeren, og gjør den krevende å se på. Uavhengig av hvilke briller vi får på, kreves det av oss at vi gjør våre egne refleksjoner og sjekker inn med følelsene våre. Og det er litt av en ambivalens vi blir sittende med når vi blir pålagt å håndtere følelsene knyttet til de forvaringsdømtes smerte og grusomhetene de har gjort samtidig.

Som scenen der Hans Marius forsøker å formidle til faren hvor sårende det er at han er usikker på om han noen gang vil tørre å la sønnen overnatte i hjemmet sitt. De to har møtt hverandre med jevne mellomrom helt siden fengslingen, og faren innrømmer at han fortsatt bekymrer seg for sin egen sikkerhet når han er med sønnen.

Ikke naivt

Jeg finner ingen naive fremstillinger av de dømte. Tvert imot viser serien grovheten i forbrytelsene. Jeg finner heller ingen tendenser til at gjerningspersonene framtilles som ofre. I Nrk-saken som går i dybden på Elises fortelling, får vi lese den vonde historien om det Elises familie mener er bakgrunnen for situasjonen hennes. Serieskaperne har derimot vært ganske restriktive med å peke ut bakenforliggende årsaker, selv om enkelte av de dømte selv peker ofte trekker fram utenforskap, mobbing og diagnoser.  

Det er smerten deres produksjonen retter oppmerksomheten vår mot, og de lar oss få kjenne skikkelig på den. Grepet framstår ikke som noe spekulativt spill på seernes følelser, men et ganske så modig forsøk på å forstå menneskelige erfaringer så meningsløse at det nesten er umulig å ta innover seg. Som seer blir du konfrontert med den beintøffe innsikten om at denne typen forbrytelser er en del av tilværelsen og noe du må forholde deg til.

Samtidig merker du at det ikke er så vanskelig å identifisere deg med gjerningspersonenes smerte og ensomhet.

Slik viser serieskaperne at de stoler på at du som seer kan ta innover deg hvor komplisert og mørk virkeligheten faktisk er. Og de ansvarliggjør deg når de behandler deg som du er i stand til å håndtere alle de overveldende og motsetningsfylte følelsene det skaper. Jeg tror og håper det er her vi finner forklaringen på seriens enorme appell.

---