Robothånd møter en menneskehånd
– Til psykiatrien: Før dere kjører på med mer kunstig intelligens: Prøv heller å behandle pasientene som likemenn. Se oss som de menneskene vi er, med umåtelig potensial, akkurat som dere selv har, skriver forfatteren i debattinlegget. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

KI: Nei takk til roboter i psykiatrien

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdning, ikke nødvendigvis redaksjonens. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til tips@mentaltperspektiv.no.

Over hodene på oss

Erik Ganesh Søgaard og Torfinn Lødøen Gaardens innlegg i Aftenposten 21. januar 2025 ble nok ikke skrevet til oss pasienter. Som så ofte i psykiatrien snakkes det om oss, ikke til oss. Men vi er her, og vi leser deres nokså selvforherligende beskrivelser av Diakonhjemmets behandling av pasienter med diagnosen schizofreni.

Roboter, nei takk

Før dere kjører på med mer kunstig intelligens: Prøv heller å behandle pasientene som likemenn. Se oss som de menneskene vi er, med umåtelig potensial, akkurat som dere selv har. Vi har vært plaget. Ja, noen ganger har vi hatt det så vondt at vi har trengt nettopp den roen, tryggheten og skjermingen som vi bare kan få i en døgnavdeling. Vår smerte til tross: Dere kan ikke umyndiggjøre oss. Dere må innse at vi alltid vil ha en stemme. Lytt også til våre erfaringer før dere konkluderer og feirer egen fortreffelighet.

Vis at vi er like mye verdt

Det jeg så inderlig trengte hos dere, men som dere ikke ville gi meg, var en dyp og ekte interesse for hvorfor jeg hadde det så vondt, og en følelse av at jeg og meningene, tankene og følelsene mine er verdt like mye som andres. I mine tjuefem år som pasient på Diakonhjemmet er det bare to av deres ansatte som har møtt meg med noe mer enn alminnelig forståelse. Bare i møte med sykehuspresten og treningspedagogen kunne jeg være meg selv som et helt menneske, en likeverdig person og en overveiende sunn person.

Et lite effektivt sykehus

Siden dere nevner effektivitet: Det tok dere nesten tjue år å henvise meg til treningsgruppen deres. Treneren var den første hos dere som forsto hvor aktiv og treningsglad jeg er, hvor mye jeg elsker å bevege meg i naturen, og hvor glad og frisk jeg ble av det.

Det tok dere like mange år oppdage at å begynne å anerkjenne det jeg hadde opplevd i barndommen var en av nøklene til at jeg ble helt medisinfri og frisk, enda jeg sa det hver gang jeg traff dere.

Å lære å gjenkjenne, tåle og uttrykke følelser måtte jeg til Ahus for å lære, helt på eget initiativ, og dere oppmuntret meg ikke, akkurat. Jeg tryglet om terapi i mange år, men ble avspist med støttesamtaler hos en sykepleier, som så mange andre med min diagnose. Det var en hyggelig og varm sykepleier, heldigvis, men jeg kjøper ikke argumentet om at alle ansatte tilbyr den samme behandlingen, uansett faglig bakgrunn.

I samtale med sykehuspresten fikk jeg slippe misforståelsene som kan oppstå når dere rapporterer og skriver journal. Sjelesorg er heldigvis ennå ikke blitt effektivisert ved hjelp av kunstig intelligens.

Diakonhjemmet har ikke æren

Diagnosen schizofreni og andre diagnoser er visst et enormt hinder for å se mennesket dere har foran dere. I tjue år har jeg hørt, også av dere, at schizofreni er et utdatert samlebegrep. Likevel benyttes begrepet i tide og utide. Det er denne merkelappen som får dere til å skrive hårreisende ting som at «Pasienten har en ‘forestilling’ om at hun trenger en psykolog». Av de utallige turnuslegene som har hatt ansvaret for min medisinering har jeg bare så vidt møtt noen få, før de forsvant videre til andre jobber, andre steder. Forsvarlig nedtrapping måtte jeg selv søke og finne kunnskap om i utlandet, men fikk heldigvis støtte til dette ved medisinfri enhet på Ahus.

Dere ser nå at jeg lykkes uten medisin, dere bevitner hvordan jeg får livet mitt tilbake, og støtter meg plutselig. Ja, dere tilbyr meg nå også endelig traumebehandling, som jeg burde hatt for et halvt liv siden.

Dere sier «Vi bruker ikke ordet frisk». Jeg er likevel blitt frisk, men æren for dette skal dere ikke få.

Vil dere utrette mirakler?

Les historiene om alle som overkommer psykisk smerte og som i tillegg overlever tvang, isolering og andre maktmidler i institusjoner som deres. Les psykolog Arnhild Lauveng, psykolog Johanne Rogndal, og andre vitner, og legg merke til hva som var den avgjørende faktoren: Jo, de møtte et menneske med stor empati, forståelse og varme som trodde på dem og historien deres, og som sto last og brast med dem.

Det vi mennesker, unge som gamle, har et økende behov for, er ikke mer effektivitet, samlebåndsregimer for medisinering, eller mer KI-teknologi. Det vi trenger er mer menneskelighet, på tvers av hvilke diagnoser vi alle måtte dumpe borti. Først når dere har forstått dette, og praktisert det en stund, vil dere kunne utrette mirakler.

Å be om unnskyldning for tapt liv vil være et fint sted å starte.

Vibeke Heiberg Knagenhjelm, kunstner og aktivitetskontakt